Ordet for i dag – KVISS – er et svært så moderne ord. Så seint som i 2015 blei ordet godkjent av Språkrådet som alternativ til quiz, se henvisning lenger nede.

Jeg er jo tilhenger av å gi importerte ord et norsk skriftbilde, og det et slikt ord jeg vil gi plass til i dag. I løpet av det siste århundret har mange utenlandske ord som i begynnelsen blei skrevet med fransk eller engelsk skriftbilde (som regel), fått et norsk «utseende». Sjåfør er et godt eksempel på et slikt ord. Se dette eksemplet jeg har henta fra NAOB.no under oppslagsordet «sjåfør»: «her var en med brev. En chaffør, sier Magna  (Barbra Ring 1920)» Ordet er fra fransk chauffeur. I dag trekker vi litt på smilebåndet når vi ser hvordan et vanlig ord med et så godt norsk skriftbilde i dag, blei skrevet i den første tida ordet var i bruk på norsk.

Hadde jeg vært skikkelig sta (og det er jeg jo egentlig, da …), så ville jeg holdt fast på ordet spørrekonkurranse som er det opprinnelige norske ordet for KVISS/quiz. Men når vi nå har fått quiz inn i norsk som et etablert ord, så heier jeg på norsk skriftbilde. Det ser uvant ut – og rart -, det har jeg ikke problemer med å innrømme, men tar en i bruk varianten, venner en seg til det etter hvert. Akkurat som med «sjåfør».

For eksempel: I de første åra vi opererte med ord i norsk for web, internett og e-post med alle de engelske orda vi fikk med dette, blei jeg veldig sta. Jeg så ingen grunn til å si dot når vi allerede hadde det «norske» ordet punkt/punktum. Jeg sa konsekvent «punkt». Ferdig med den saka. Og folk så rart på meg, lo litt og lurte på når jeg skulle begynne å snakke som andre. Men etter hvert begynte kollegaer av meg å si «punkt», riktignok for å være hyggelige – som en kollega sa da han skulle oppgi ei e-post-adresse og sa «punkt» og føyde til med et smil og et nikk i min retning: «Til ære for deg.» Og det kjentes virkelig ut som en ære.

Noen få år seinere begynte jeg å høre stadig flere på radio og fjernsyn – og ellers – si «punkt» og andre tilsvarende norske ord innen internett-verdenen. Det liker jeg.

Så til ordet for i dag, KVISS.

NAOB.no har ikke KVISS som oppslagsord, der finner en bare quiz. NAOB har mange fine ord i oppslagsverket sitt, men jeg ville blitt veldig overraska om KVISS sto akkurat der. NAOB gir likevel en god forklaring på opprinnelsen til quiz, og det er jo alltid morsomt å få med seg: » fra amerikansk-engelsk quiz (substantiv), trolig til eldre engelsk quiz (verb) ‘undersøke, granske (som gjennom et forstørrelsesglass); drive ap med, gjøre narr av’, av uviss opprinnelse, muligens til question ‘spørsmål’ eller inquisitive ‘spørrelysten, nysgjerrig, vitebegjærlig'».

Både bokmåls- og nynorskordboka har KVISS som oppslagsord – likestilt med quiz. Der forteller de bare at quiz har et engelsk, men usikkert opphav.

Språkrådet har ei nettside der en kan sende inn spørsmål om ord og uttrykk. En person har stilt spørsmålet: «Heiter spørjetevling no KVISS eller quiz?» Svaret fra Språkrådet er:

«Både kviss og quiz er rette skrivemåtar.

Skrivemåten quiz har stått i ordbøkene lenge, men særleg i seinare år har òg skrivemåten kviss blitt brukt ein del. I 2015 gjorde Språkrådet vedtak om å jamstille dei to skrivemåtane. Stavemåten kviss er i tråd med prinsippet om samsvar mellom skrivemåte og uttale. Samstundes er quiz så godt etablert at det ikkje er grunnlag for å ta denne stavemåten ut av rettskrivinga.» https://www.sprakradet.no/svardatabase/?CurrentForm.SearchText=kviss

På nettsida quizer.no der du kan svare på en mengde ulike kvisser, forteller de: «Visste du? Hva er egentlig den riktige norske betegnelsen på en spørrekonkurranse? Både det engelske lånordet ‘quiz’ og ‘kviss’ er korrekte skrivemåter i følge Språkrådet.» https://www.quizer.no/megakviss/

Om du googler KVISS + bilder, får du en mengde treff. Bl.a. mange bøker og hefter som nå bruker ordet KVISS som bok-/heftetittel.

Dette ordet for i dag – TESSMERS – har jeg adoptert. Jeg kan ikke huske jeg hørte det brukt av folk rundt meg i oppveksten, sjøl om jeg via fjernsyn og radio kjente til at ordet eksisterte. Men det er et ord som mer og mer har blitt et aktivt ord i vokabularet mitt. Jeg har nok i voksen alder hørt det brukt og likt ordet – det har gitt gjenklang i språksenteret mitt. Det gir en god tilleggsmening til setninger der uttrykket er aktuelt å bruke – og det har en god lyd, TESSMERS.

Dette ordet finnes i mange varianter i språket og har et litt kronglete forhold til ordbøkene. Dette sitatet fra Spåkrådet si nettside der en kan stille spørsmål om ord og uttrykk, viser blant annet til det. En kar har sendt følgende spørsmål og fått svar: «Jeg er en eldre mann oppvokst i Larvik. Jeg mener uttrykket te (til) smers i betydningen ‘i tillegg’ var ganske vanlig i min barndom. Jeg har også hørt det i Østfold. Hvor utbredt er dette uttrykket?

SVAR: Dette er et ganske utbredt sørnorsk ord eller uttrykk som av språksosiale grunner har vært holdt utenfor skriftmålet.

Skrivemåtene har vært mange. I Norsk Riksmålsordbok står det bl.a. tes(s)mer(s), tilsmers og tilsmærs, men dette er markert som dialektalt, ja, selv det normaliserte dessmer(e) regnes som dialektalt. Dette gjelder til og med synonymet attpåtil, mens endog og ennogså står igjen som de anbefalte ordene i normalprosa.

Uttrykket tessmers/dessmer betyr ofte det samme som selv og til og med, men plasseres lenger ute i ytringen, ofte til slutt. Det samme gjelder det nektende «ikke x dessmer» som betyr ‘ikke engang x’.

Merk: Dessmer(e) må ellers ikke forveksles med dess mer i betydningen jo mer, som også står i ordbøkene.» https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/tessmers-til-smers-dessmer/

Ordbøkene NAOB, bokmåls- og nynorskordboka har ikke TESSMERS som oppslagsord. I NAOB dukker TESSMERS opp i en parantes når jeg slår opp på DESSMERE; der blir ulike varianter av DESSMERE nevnt – tessmer; tesmer, TESSMERS, tesmers. Førsteleddet dess (=TESS – antar jeg) skal da komme av norrønt Þess som er genitiv av Þat = «det».

NAOB sier ordet er dialektalt og betyr «endog, attpåtil».

NAOB oppgir at ordet dessmer/dessmere har flere betydninger – der er jeg usikker på om TESSMERS vil ha en identisk bruk (?). Jeg kjenner TESSMERS bare i bruk i slutten av setninger med betydningen «attpåtil, til og med». Dessmere skal altså også kunne bety 1: «Forresten, ellers» – som i setningen «Merket sauer jeg!? Nei, nei. Jeg driver ikke med den slags. Jeg har mitt eget merke.» I en tilsvarende setning, ville jeg sagt «…dessuten..» istedenfor dessmer. 2: I uttrykket «ikke …. dessmer/dessmere» = «ikke …. engang». Eksempel: «Jeg vilde ikke ha den jeg desmere (Knut Hamsun «Under Høststjærnen», 1906).

Ordet for i dag dukka opp for noen dager sia i en diskusjon i familien om ord som blir lite brukt – men som var mer brukt før. Elin, kona mi, kom med ordet TÆLP som et ord brukt i Enebakk-dialekta. Noen ganger trur jeg jo hun bare tuller med meg og finner på noen ord, for dette ordet hadde jeg aldri hørt før og hørtes veldig rart ut. Et slikt ord som du prøver deg fram med på Wordfeud for å se om det kan bli godtatt – det vil jo gi så mange poeng med den bokstavsammensetningen -, men du trur jo egentlig ikke på at ordet eksisterer …

Men et søk på nettet viste at ordet er helt ekte.

I går snakka jeg med sønnen min på telefonen mens han var passasjer i bil, og vi kom inn på ord og uttrykk i det norske språket. Jeg husker ikke hvem av oss som nevnte ordet TÆLP først, men sjåføren, Marianne, fra Hadeland, kjente i hvert fall ordet og hadde det i sitt aktive ordforråd. Jeg detter jo nesten av stolen, da, jeg. Av overraskelse og av språkbegeistring. For henne betydde ordet «en liten klump på f.eks. huden». Mens kona mi kjente ordet i betydningen «en (liten) gutt».

Så da gir det seg sjøl; ordet i dag må jo bare bli TÆLP!

I ei liste over dialekter i Østfold ( http://www.sarpjazz.no/ostfolddialekter.html ) , står dette: ««Tælp» – liten bæsj, eller liten unge.»

På denne sida til Norsk Scrabbleforbund over nye godkjente ord (pr. august 2019) skriver de: «Tælp: Liten person.» http://www2.scrabbleforbundet.no/wp-content/uploads/2019/08/nye.pdf

Urban Dictionary har denne definisjonen: «Tælp. En veldig tynn, spinkel liten fyr. En pinne av en person. Sjekk han tælpen der a!» https://www.urbandictionary.com/define.php?term=t%C3%A6lp

Bokmåls- og nynorskordboka har ikke TÆLP som oppslagsord. NAOB derimot, sier dettte om TÆLP: Ordet kommer fra nedertysk talps = et dumt og klossete menneske. Og NAOB fortsetter med: På norsk har TÆLP betydningen 1: I dialekter «liten klump eller liknende». 2: I dialekter liten (og uanselig) person, skapning (f.eks. et lite barn); tass.

I går var jeg sammen med noen skogsglade folk. Jeg måtte spørre dem om de hadde noen ord jeg kunne drodle litt rundt, f.eks. ord fra Enebakk. TÆLLE foreslo Mette. Vi hadde en liten diskusjon i gjengen, da, om dette ordet og hva det blei brukt om. Min beste halvdel kjente til ordet – fra Larvik/Porsgrunn av alle ting – hjemstedet mitt! Jeg hadde aldri hørt ordet før – det er slett ingen del av ordforrådet mitt

TÆLLE (TALLE) blir altså ordet for i dag.

TÆLLE – jeg følger uttalen til Mette – betyr den nedtråkka blandingen av gjødsel og strø på gølvet som du får inne hos dyr. Elin kjenner som sagt ordet fra et vennepar vi har som har drevet med sauer. Kona der snakka om TÆLLE en gang Elin og hun hadde en prat – det gjaldt den blandingen av halm og gjødsel du får inne hos sauene. Jeg har vokst opp på et bruk med hund, katter, kaniner, kyr. Men TÆLLE snakka vi aldri om. Kanskje fordi hos kyrne, i hvert fall, så blei møkka måka ned i gjødsekjelleren (møkkajeller’n som vi sa) hver dag. Og når det gjaldt de andre dyra våre, så var TÆLLE kanskje heller ikke et så aktuelt tema.

Det er nesten ubegripelig at disse orda finnes og jeg aldri har hørt eller sett dem brukt! Jeg blir litt forstøkt. Dette er ord som gir kunnskap om liv og erfaring rundt om i hele landet.

De forskjellig oppslagsverka gir noenlunde den samme betydningen av ordet med noen mindre variasjoner. Det kan være et substantiv eller et verb.

Bokmåls- og nynorskordboka sier kort og greit: 1:  talle m1 (av norrønt tað­­ «gjødsel» )(sammentrampet) gjødsel (særlig av geit og sau). 2:  talle v1 trampe eller tråkke (jorda fast).

NAOB gir denne informasjonen: 1: DIALEKTALT  (sammentråkket lag av) gjødsel av sau eller geit (og strø)  | jf. sauetalle 2:  fettete, talgete smuss fra ull av sau. Sitat: Husfruen selv var … kulsvart av talle høit opover armene, sauelugt og fett smuds hadde gjennemtrukket hendes klær  (Sigrid Undset Korset (1923) 356)

Wikipedia er mer omfattende: «Talle er avføring og urin av husdyr som er tråkket sammen med strø. Da er halm som er mest brukt som strø, men den kan også kombineres med sagflis eller sagflis alene. Dette er ofte en økonomisk og renslig dekke å ha i enkelte typer husdyrrom, da halm ofte er i overflod på mange gårder. Da strør man godt første gang, deretter strør man et tynnere lag, når tallen begynner å bli fuktig på toppen. Dette resulterer i et dekke som avgir varme, og er mykt å ligge på. Men det sliter veldig lite på klauver og hover, så det blir mere arbeid med skjære dette på dyra. Tallen kan senere måkes ut med traktor, og spres på åkerene som gjødsel. Den er fin med det at den avgir næringsstoffene sakte, noe som hindrer avrenning og avdamping av nitrogen og fosfor. Og den beriker jorda med organisk materiale, noe som kan gjøre den mere sterk mot tørke.»

Så oppdager jeg for første gang at det er noe som heter Norsk landbruksordbok – fantastisk! (https://www.nb.no/nbsok/nb/f9708e6c01cc89e9843cc90db97babc8?lang=no). Der blir de norske orda også oversatt til flere andre språk. I denne ordboka står det: TALLE – nedtrakka blanding av gjødsel og strø, nytta som golv i dyrerom (sv. ströbädd; da. gødningsmåtte; eng. built up litter; ty. Laufstallmist; isl. tað).

Angående det danske ordet «måtte», kjente jeg et behov for å sjekke at det virkelig heter «måtte» og ikke «mattte», og det stemmer. Her på dette nettstedet er gødnigsmåtte omtalt: https://billund.dk/media/662621/vejledning-markstakke-revideret-januar-2015.pdf

Inne i hønsegården vår blir det gjennom vinteren – pga. frosten og av at alt fryser til, naturligvis – et lag med halm og gjødsel i god blanding på bakken. Dette måker vi ut når tælen gir seg og vi kan bruke spaden på denne massen og løsne den fra jorda. Dette blir fabelaktig god kompost. Så nå lurer jeg på om denne blandingen av halm og gjødsel også faller inn under ordet TÆLLE? Dette er jo ikke INNE i et rom, men UTE på bakken. Svaret på det gir kona mi; «Jo, den blandinga der av gjødsel, halm og høy er TÆLLE. Og så er TÆLLE et verb, må du huske! Å gå og tråkke ned …» I teksten til bildet under er det denne massen som ligger i trillebåra og som jeg da er frimodig og kaller TÆLLE. Kommentarer mottas med takk.

PS: Vær glad for at lukta av dette rike innholdet ikke følger med bildet. Lukter stramt. Men du verden så fint å ha slikt å forsyne hagen med.

Og takk til Mette for ordforslaget!

Ordet i dag er RADIG.

Betyr raskt, fort. Eksempel: «Dette gikk RADIG.« «Når en først setter i gang, går det RADIG.»
Ordet er i slekt med norrønt hraðr ‘rask’.

Dette er et ord jeg bruker stadig vekk, og har alltid hatt ordet i ordforrådet mitt. Men det er sjelden jeg hører at ordet blir brukt ellers. RADIG er i slekt med ordet RATT som jeg kommer tilbake til i morgen. RATT og RADIG har samme opphavet i hraðr, der RATT er intetkjønnsformen av hraðr.

Det er flere norske ordbøker, de jeg er interessert i og som er enkle å bruke, ligger tilgjengelig på nett. Først og fremst 1: NAOB (Det Norske Akademis Ordbok – se lenkene: https://www.riksmalsforbundet.no/naob-en-skattkiste-av-en-ordbok/ – https://no.wikipedia.org/wiki/Det_Norske_Akademis_ordbok), 2: Bokmålsordboka, 3: Nynorsk-ordboka, 4: Wiktionary, 5: Norsk Ordbok (ordboksverk over nynorsk skriftspråk og norske dialekter, og består av 12 bind med over 333 173 oppslagsord og 9637 sider. Verket ble ferdigstilt i 2016. (sitat Wikipedia)), 6: Nynorsk etymologisk ordbok.

Norsk etymologisk ordbok i papirutgave bruker jeg også mye, men den er ikke tilgjengelig på nett.

I Norsk Ordbok står dette om RADIG: Ordet betyr rask, flink, lett. Eksempler: Tømmerhogsten gikk RADIG unna. Det gjekk RADIG med slåtten i år. Ordet blir oppgitt også å bety praktisk og lettvint. Eksempel: Når dei var i slåttskogen, var paltbrød RADIG mat å ha med seg.

De andre ordbøkene sier omtrent det samme, unntatt nynorsk etymologisk ordbok som ikke har dette som oppslagsord.

Jeg er ikke utelukkende opptatt av de rare orda, men av at språk og ord som formidler kontinuitet, kultur, historie, overlevering – og gjerne egenart -, skal få overleve og få bringe ei historie videre. RADIG er et slikt ord for meg.

Dagens ord er et ord som det siste året har begynt å snike seg inn i hu’et mitt og plassere seg stille og rolig i ordforrådet mitt: KREKSLI.

Ordet har ikke plassert seg som et ord som tunga ennå uttaler mye, men når jeg støter på KREKSLI’E ting, så tenker jeg «Det var KREKSLI». Men ut på tunga kommer andre ord som ufyselig, ekkelt, vemmelig … Likevel, det tar nok ikke lang tid før jeg faktisk også begynner å bruke det, ikke bare ha det som en latent del av ordforrådet mitt. KREKSLI, bare lyden av ordet dekker betydningen; det gjør godt for tanken – og sikkert etterhvert også for tunga – å ha dette ordet tilgjengelig for skikkelig vemmelige ting.

Jeg måtte spørre min gode halvdel om dette var et av orda hennes som hadde lurt seg inn i hu’et mitt. Svaret hennes var at KREKSLI nok var et ord som slekta hennes på Sørlandet bruker, og som hun – og noen til i familien her i nærheten – har adoptert. Fordi de likte ordet og klangen, og at det er et godt ord for ufyselige saker. Ganske likt opplevelsen min!

Som jeg har nevnt i andre innlegg her på bloggen, liker jeg å adoptere gode ord når jeg støter på dem. Språkøret mitt har kanskje blitt godt trent til å adoptere ord; i og med KREKSLI ikke er et ord jeg har adoptert bevisst, har vel språkøret mitt fanga det opp en gang det var blitt brukt her i huset og ubevisstheten min har tatt vare på ordet. Og nå er det i ferd med å bli ett av mine ord.

Og for dialekta mi gjør det ingen ting å adoptere og legge til nye ord og uttrykk, jeg vanner ikke ut den, men beriker den. Dialekta mi har Larviks-dialekta i bånn som den grunnleggende varianten av norsk, men har med seg elementer fra nordlandsk og trøndersk – ikke i uttale og sang, men i ordforråd. Og litt annet som jeg har adoptert/plukka opp underveis …

Ordbøkene har ikke KREKSLI/KREKSLIG som oppslagsord. Ingen av dem, finner ikke spor av ordet der. Nynorsk etymologisk ordbok har disse oppslagsorda; kreksa, kreksen, krektig, men disse orda betyr helt andre ting og gjelder ikke ordet for i dag – KREKSLI.

Når jeg googler ordet, får jeg 15 treff på KREKSLIG og 5 treff på KREKSLI. De aller fleste treffa gjelder materiale fra eller om Sørlandet. Så da antar jeg at ordet stammer derfra? Slik som Elin, min gode halvdel sier – hun som har «henta» ordet fra Sørlands-slekta si.

Ordet for i dag: SKJESSE. Det er en oppfølger av ordet for i går; fysen. Jeg har vokst opp med dette ordet i Larvik og har det velplassert i ordtilfanget mitt.

Ordet SKJESSE er ikke å finne i bokmålsordboka, men står i nynorskordboka. Der har det faktisk flere betydninger. Jeg er jo på jakt etter betydningen «å ha lyst på noe (søtt)», men jeg nevner det nynorskordboka sier:

skjesse	I skjesse f2 (norrønt skessa) 1 jotunkvinne 2 djerv eller ovmodig kvinne
skjesse	II skjesse f2 (samanblanding av norrønt kerska ‘skjemt’ og I skjesse) (mat)hug; lyst
skjessa skjesse	III skjesse verb (samanheng med II skjesse) ha lyst på noko; huge (II), kjeske, ynske skjesse etter, på noko søtt

Og i NAOB kommer dette:

1: SKJESSE  substantiv. En; skjessen, skjesser ETYMOLOGI trolig av norrønt kerska, kerski, ‘kvikkhet; skjemt; glede’. Muligens påvirket av dialektalt SKJESSE ‘drivende kvinnfolk’. DIALEKTALT  1 appetitt, matlyst (på en bestemt matsort) 2  DIALEKTALT  fristende (mindre) rett (som serveres ved siden av hovedretten) ; skjessemat

Skjessemat var et nytt ord for meg. Det har jeg aldri vært borti før. Det er snacks, snadder, godbit, fysemat; mat du skjesser etter …

I nynorsk etymologisk ordbok nevnes SKJESSE (SKJESSA), både i betydningen «jotunkvinde, Telemark, i folkesagn, dristig og overmodig kvinde» – fra gammelnorsk SKESSA = trollkvinne. Og i betydningen «appetit, om den første hidsigste matlyst, Telemark, Vestfold». Du kan lese mer om dette her: https://www.nb.no/nbsok/nb/2f19a6b25c657ebd77de6d0404c94030?index=2#613

På Wikipedia fant jeg dette om målet i Grenland – SKJESSE nevnes i dette avsnittet:

Ordtilfang

I populære ideer om dialekter står ordtilfanget sentralt. Det finnes forestillinger om at grenlandsmålet har ord som ikke er i bruk andre steder, men det er i svært liten – om i det hele tatt noen – grad tilfelle. Slike forestillinger bygger ofte på sammenlikninger med ordtilfanget i bokmål, og alle avvik fra bokmål, som oppfattes som det «normale» og «nøytrale», oppfattes som noe særegent og lokalt. Her er noen eksempel på ord som mange grenlandsfolk trur de er aleine om:

• ²pæːɽær for ‘gummistøvler’ blir oppfatta som lokalt, men er i bruk over store deler av det vikværske dialektområdet – jevnfør ²pæːɽane til Egil «Drillo» Olsen fra Fredrikstad.
• ²kuːe for ‘tyggegummi’ blir også oppfatta som lokalt, men er – eller har vært – i bruk over store deler av det vikværske dialektområdet. Det er egentlig det vikværske motsvaret til norrønt kváða ‘kvae, harpiks’.
• i ¹staː ‘i stad’ med både fortidig (‘for ei lita stund siden’) og framtidig (‘om ei lita stund’) betydning blir oppfatta av mange som noe typisk grenlandsk, men Ivar Aasen skriver i Norsk Ordbog at framtidsbruken er vanlig på hele Østlandet: «Paa Østl. betegner det ogsaa: strax, om et Øieblik.» Det norrøne uttrykket í stað betydde både ‘for en liten stund siden’ og ‘om en liten stund’.^[1]
• ²ʃese ‘skjesse’ i betydningen ‘ha lyst på’ er heller ikke begrensa til Grenland. Grunnmanuskriptet^[2] til Norsk ordbok opplyser at det er kjent fra indre Agder, Telemark, Vestfold, Østfold og Follo.
• ¹snoːɽ ‘snål’ har i grenlandsmålet betydningene ‘hyggelig’ (om folk og situasjoner) og ‘søt’ (om små barn), og disse betydningene er kjente fra gammalt av over hele Telemark. På Vestlandet har også ordet tradisjonelt hatt positive betydninger, som ‘velskapt, sprek, vakker å se til’. I Trøndelag og Nord-Norge betyr ordet ‘gjerrig’,^[3] og i svensk betyr det ‘grisk; gjerrig’. Betydningen ‘underlig, merkelig, rar, løyen’ hører tradisjonelt hjemme på Østlandet, etter Norsk Ordbog av Ivar Aasen særlig i Østfold og på Romerike.

Dagens ord: FYSEN.

Dagens ord FYSEN blir en forløpet for morgendagens ord, skjesse. Å være FYSEN på, betyr å ha lyst på noe – å skjesse etter noe godt.

På følgende nettside er det en som skriver i bloggen sin: http://hederoggalle.blogspot.com/2013/…/hva-fyser-du-pa.html : «For meg er det ingenting som sier «Vestfold» mer enn «fyse».»

Det er jo hyggelig – for det er et ord jeg sjøl liker veldig godt.

Når det gjelder hva som er vestfoldsk, så er et av de mest vestfoldske uttrykka jeg kan tenke meg, uttrykket «i stad» – i betydningen framtid: «Jeg skal gjøre det i stad» – altså seinere …

Men likevel er dette et av orda og uttrykka fra Vestfold og Larvik som jeg aldri blei bekvem med. Sjøl om jeg er vokst opp i Larvik og føler jeg har et eierforhold til dialekta der, så syntes jeg den måten å uttrykke seg på blei helt bakvendt. Jeg forsto hva folk mente, men det blei aldri en del av språket mitt. Trass i at det var hverdagsord i nabolaget og leikekamerater brukte det. Det negative forholdet mitt til dét uttrykket har nok flere grunner.

Dialektbakgrunnen min er mangfoldig og rik, i hjemmet var hverdagspspråka nordlandsk, nord-trøndersk og larviking. Alle oppvekståra mine var i Larvik, men jeg har fått et rikt tilfang av ord og uttrykk fra flere hold. Og da jeg gikk på skolen, ville jeg bruke dette ordtilfanget – men lærte lite annet enn den konservative utgaven av normert norsk. På ungdomsskolen husker jeg at jeg blei opprørt da jeg oppdaga at jeg kunne skrive annerledes enn det konservative norske språket vi blei undervist i.

Virkelig opprørt – over at vi ikke hadde fått undervisning i alle mulighetene vi hadde i valg av ordformer og grammatikk. Jeg hadde en stor AHA-opplevelse da jeg som 13-14-åring leste meg gjennom bokmålsordlista og oppdaga varianter som var tillatt, men som vi aldri var blitt undervist i. F.eks. a-endinger i bøyning av svake verb.

Og så blei jeg fullstendig avvist av norsklærere da jeg spurte om hvorfor de underviste i konservativ norsk: «Det er slik det er.» Jeg fikk eksplisitt beskjed om at alternative språkformer var et ikke-aktuelt tema å bruke tid på. Slike svar kan jeg ikke fordra. Dette trigga språkhjertet mitt og ønsket om i stedet å begynne på eiga hand å bearbeide skriftspråket mitt vekk fra den konservative norsken – men du verden hvor vanskelig det var! Det blei mye rot i mange år.

For å få orden på skriftspråket mitt, gikk jeg over til å skrive på dialekt i noen få år i private skriv og brev. For å få trygghet i å uttrykke meg skriftlig. Sjøl om jeg fikk M og S på stiler på ungdomskolen, og 5-ere innimellom på gymnaset, likte jeg ikke at skolen lærte meg et skriftspråk som sto så alt for, alt for langt unna det muntlige språket mitt. Avstanden blei for stor. Og først etter å ha brukt dialekt-skriftspråk et par-tre år i private sammenhenger, kunne jeg etablere en normal norsk i skriftlig utgave i formelle sammenhenger, også – men med det mange kaller radikale former.

Jeg opplever meg som en ORDGLAD person. Jeg liker språk, liker vi har så mange ulike måter å uttrykke oss på norsk, liker at vi har valgmuligheter i språket. Det gjør meg RIK.

Tilbake til ordet FYSEN:

NAOB sier ordet kommer av norrønt «fýsinn» = «lysten, som har hug til». Fýsinn er avleda av det norrøne ordet «fýsa» («egge noen til noe»), som igjen er avleda av norrønt «fúss» som betyr «villig, lysten på». Det artige er at FYSEN via fúss også er i slekt med FUS som var mitt dagens ord for noen dager sia, 23.april. Se det innlegget for mer om FUS. (https://wordpress.com/block-editor/post/ordglad.home.blog/515)

I følge NAOB er ordet dialektalt med betydningen «lysten – særlig på god mat; lekkersulten».

I bokmålsordboka er bare en betydning gitt = lysten. I nynorskordboka er det oppgitt hele 4 betydninger: 1 Lysten, huga, fus 2 Fyseleg fyse vêr 3 fys, lett, grei det er ikkje (så) fyse 4 fys han er ikkje fysen er dugande, uredd

Ordet i dag er et ord jeg fikk i «gave» for to år sia fra en venn av familien, Vigdis.

Ordet er FJÆGG.

Hun lurte på om jeg kunne gjette hva det ordet skulle bety? Tja, dét var et nytt ord for meg – aldri hørt før. Jeg måtte google. Og fant raskt svaret: «En mannlig kjæreste.» Eksempel; «Hu’ har fått sæ en ny FJÆGG.»

FJÆGG betyr altså en mannlig kjæreste. Ordet ser ut til å ha vært brukt flere steder i landet, og var før et ord også i Enebakk-dialekta. Mor til Vigdis (hun som sendte meg ordet), brukte ordet, bl.a. Og Vigdis si slekt er ei gammel Enebakk-slekt.

Ved søk på ordet, får jeg treff i ei ordliste fra Stange: Æljlaugets ordbok. Den er verdt å kikke på, den ordboka har mange fine ord. Må ta med et eksempel derfra: «Fyke galarank» = å gå på uinvitert kaffebesøk. Klikk på https://elglauget.wordpress.com/ordbok/

Og sannelig! Ordet i variantene FJEGG/FJAGG står begge oppgitt i NAOB si ordliste. FJÆGG er da en tredje variant, men er ikke nevnt i ordboka.

NAOB sier: Samme ord som FJAGG. Dialektalt = mannlig kjæreste, en FJAGG. Om FJAGG sier ordboka: Trulig av dialektalt FAGG = smågutt, bylt. Samme betydning som FJEGG.

I bokmålsordboka er det ingen spor av ordet, i nynorskordboka, derimot, finner jeg FJAGG, men ikke FJEGG. Og «naturligvis» ikke FJÆGG i noen av disse to. Nynorskordboka sier om FJAGG:

«fjagg m1 (truleg av fagg). 1 liten, usjåleg person 2 gromgut; kjærast» FAGG er i nynorskordboka forklart som: «fagg m1 det ein har med seg; bylt».

Like etter at Vigdis «ga» meg dette ordet, hadde jeg en prat med eldstesøstra mi som er gift med en mann fra Larvik. I samtalen kom jeg til å nevne dette ordet FJÆGG, «Ja, men det kjenner da vi,» sa hun. Begge de to kjente til ordet, men da i formen FJEGG. Det skulle da være et typisk Vestfold-ord, men det hadde aldri jeg fanga opp i oppveksten min der …

Ordet FJEGG/FJAGG er med i flere lokale ordlister, som f.eks. disse to: http://www.gransheradhistorielag.com/433942694. http://www.tinnmaalet.no/pages/ordliste.php. + https://neshistorielag.org/var-lokalhistorie/dialekt-og-uttrykk/.

FJÆGG derimot får jeg bare to treff på når jeg googler, som nevnt tidligere «Æljlaugets ordbok» – og denne artikkelen på svensk: https://www.sls.fi/sites/default/files/publications/pdf/1340.pdf – «Apokopen i de finlandssvenska folkmålen»! Der på side 9 blir det henvist til «FJÆGG» som noe som jeg tolker teksten til å bety er et norsk ord. Men jeg skjønner knapt noe som helst av det teksten ønsker å fortelle med den henvisningen … Dessverre.

Takk Vigdis, for ordberikelsen.

I mine sammenhenger er ordet i dag et ord jeg ofte er helt aleine om å bruke på denne måten: ET STREKK. I betydningen en strikk = hårband, elastisk band.

Det har blitt litt godarta småerting og noen ganger forundra hevede øyenbryn når jeg snakker om ET STREKK: – Det er da virkelig INGEN som snakker slik? Rett opp språkfeilen din! Hvorfor snakker du så rart?

På 90-tallet – trur jeg det var – begynte jeg jo å lure på om jeg virkelig ikke hadde peiling på dette ordet. Kanskje jeg bare hadde funnet på noe? Men like overraska som andre blei over at jeg sa ET STREKK, blei jeg i ung voksen alder overraska over å høre andre snakke om «EN STRIKK». Jeg syntes jeg bare hadde hørt bruken ET STREKK hele livet mitt fram til da. Så derfor trudde jeg lenge at det bare var ET STREKK som var korrekt, og den/de andre som snakka feil. Eller i det minste at de andre hadde en veldig fin/pen/særs formell og korrekt måte å snakke på.

Men etter som stadig flere kommenterte ET STREKK som noe rart, måtte jeg sjekke opp dette, og jeg begynte å få en mistanke om at dette kanskje ikke var den vanligste varianten, og at jeg hadde arva ordet fra foreldrene mine som var fra Nord-Trøndelag og Nordland. Så da måtte jeg tenke litt på hvem som var mest «trøndersk» i familien min. Jeg bestemte meg for å sjekke ut hva storebroren min sa – «trønder’n» i søskenflokken. Under et besøk hjemme hos ham tok jeg denne testen: Jeg tok ut fra lomma mi ET STREKK og holdt fram og spurte ham: «Du, hva kaller du dette?» Han så veldig rart på meg – som om han ville si at det veit du vel! – , og sa «ET STREKK??» «Å, takk!», var responsen min, og så måtte jeg forklare ham hvorfor jeg spurte … Jeg hadde fått bekreftelsen min på at ordet STREKK i intetkjønn, var korrekt – i betydningen at vi var flere som brukte varianten av ordet. Det gjorde godt.

Så leser jeg i dag et innlegg i bloggen Pappahjerte – https://pappahjerte.blogg.no/1469649972_mysse_mvvle_og_flere_.html – at bloggeren der skriver om ord fra Larvik han synes er veldig underlige. Innlegget er bra, humoristisk og gjenkjennbart (det meste, i hvert fall). Blant annet skriver han:

«Skal innrømme at jeg trodde svigerfar hadde en helt spesiell form for dysleksi første gangen han lurte på om jeg ville ha en kårnjakk, men så viser det seg bare at larviksfolket har andre norskbøker enn resten av oss.

Og det er ikke bare noe jeg sier, for de lager sine helt egne regler her nede. Slik som ett strikk. Ikke én, men ett. Ett strikk, strikket. «

Jeg sier riktignok ET STREKK – med «e» -, STREKKET. Men da stemmer det jo at jeg i alle fall har hørt og vokst opp med ordet i intetkjønn i venneflokken og skolen, ikke bare internt i familien.

Språkrådet skriver om ordet etter å ha fått et spørsmål – https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/strikken-eller-strikket/:

Heiter det ein strikk eller eit strikk (som i til dømes hårstrikk)?

SVAR

I tydinga ‘elastisk band el. snor’ er strikk berre hankjønnsord (strikken) i både nynorsk og bokmål.

Dette gjeld òg samansetjingar, som gummistrikk og hårstrikk.

Men i mange dialektar er strikk inkjekjønn, altså eit strikk (fleire stader uttalt strekk). Det er ikkje noko grammatisk gale med det.

Les den, dere! Ta den! JUBEL i språkhjertet mitt!

I følge NAOB kommer ordet STREKK / STRIKK fra tyske STRICK, samme ordet som å STRIKKE.