Ordet i dag var februar-ordet mitt på Facebook 12.februar i år:
INNFUL.

I mine ører betyr dette ordet «skikkelig utspekulert» – og da ikke i god mening. Beskrivelsen «med et innfult blikk» – ja, da handler det om et blikk som ikke lover bra…

«Svært lur/ listig», sier NAOB.no. Og føyer til at ordet ful kommer fra norrønt «fúll» som betyr stinkende, råtten. Men at i ordet INNFUL er betydningen påvirka fra engelsk «foul».

Bokmålsordboka og nynorskordboka sier ingen ting om dette, men er enige om betydningen; svært lur og listig / særs ful, sløg. Jeg likte veldig godt nynorsken her. «Sløg» hadde jeg aldri hørt om før.

Og så må jeg ta med et sitat som står i NAOB.no. Og OBS: Sitatet er ikke til forkleinelse for noen! Jeg bare begynte å humre da jeg leste det, prega av si samtid som sitatet er.

Sitat: «Bondeseig og innful som en gammel stortingsmann for venstre (Morgenbladet 1932).» Og det står flere litterære sitater der, men jeg trur ikke jeg kommenterer dem … Slå dem opp, heller, dere.

Ordet i dag er en arv fra den tida det var vanlig med kyr rundt omkring: SILSUP / SILESUP.

Elin har et ord fra barndommen sin som jeg gjerne skulle vokst opp med sjøl – for dét ordet beskriver var en helt normal del av barndommen min: SILESUP – å få servert varm, tjukk og feit mjælk rett fra kua – etter at mjælkinga var over. Jeg husker veldig godt det å stå ved sia av spannet med ny, varm mjælk – med skum og en aldeles fantastisk god lukt. Eimen fra denne ferske mjælka var god grunn nok til å bare stå der og nyte øyeblikket og beundre mjælka i spannet. Og alt det spennende skummet som lå på toppen. Jeg hadde jo ikke disse orda på denne opplevelsen den gangen, men øyeblikk og lukt og syn og minne sitter spikra. Og som den lille gutten jeg var, husker jeg også at mens jeg ser ned i spannet, ser jeg i øyekroken mor mi sitte ved kua og trekke i spenene dens og fylle neste spann med mjælk. Det var et øyeblikk fylt med trygghet og lun fryd over livet.

Jeg var begynt på skolen -kanskje jeg var 7-8 år – da jeg for første gang smakte kjøpemjælk. «FYSJ, den var jo udrikkelig! Hvitt vann! Er det slikt andre folk drikker? Stakkars dem – de har jo ikke ordentlig mjælk!«, var tankene som føyk gjennom hu’et mitt da. Og var veldig fornøyd med at foreldrene mine serverte ordentlig drikke hjemme.

Som sagt, ordet SILSUP / SILESUP var ikke et ord i min barndom. For så vidt ikke i min voksne alder heller før Elin lærte meg det for kort tid sia. Jeg misunner henne dette ordet.

Ordet er skrevet litt ulikt i de forskjellige oppslagsverka. Elin, det viktigste oppslagsverket i dette tilfellet, uttaler ordet med -e-, altså SILESUP.

NAOB er i utgangspunktet enig med henne. Der er ordet SILESUP hovedordet,og SILSUP blir oppgitt å være en variant av ordet. Bruken av ordet er dialektal, skriver NAOB = «sup, smakeslurk av nysilt, spenevarm melk (som man særlig trakterte med i eldre tid)».

Det finnes noe som heter meierileksikonet, det visste jeg ikke om før nå i dag. Det er et oppslagsverk for meieriprodukter, næringsstoffer, produksjonsprosesser, mikroorganismer og tilsetningsstoffer. Der er ordet skrevet SILSUP – og definert som «Varm melk rett fra kua». https://www.melk.no/Meierileksikon/Melkeretter/Silsup

Bokmålsordboka har ikke ordet i si ordliste, mens nynorskordboka har ordet. Der er ikke ordet forklart hva betyr, men det blir henvist til et annet ord = SILDROPE. SILDROPE betyr «(smake)drope av nysilt, spenevarm mjølk».

I ei dialektordliste som ligger tilgjengelig på nett fra Hadeland, er SILSUP oppgitt som et dialektord fra Hadeland, med betydningen «Silsup – mjølk rett frå kua.» https://www.hadeland.no/ditthadeland/gerd-nyland/dialekt/gerd-nyland-hadelandsdialekta/s/5-21-672060

Og når temaet i går handla om å tape i spill og leik, kan jo ordet for i dag være en naturlig fortsettelse:
FUS

Skal en delta i spill og leik, hender det at en er FUS – førstemann. Og at det til og med er kamp om å få være FUS. Eksempelvis «FUS til å begynne.» «FUS til å ta på treet».

Jeg som voksen bruker ordet – sta som jeg er på å bruke ord jeg oppfatter som «mine» -, men litt pes har jeg fått når jeg bruker det. Blir ordet kanskje først og fremst oppfatta som barns språk (slik som and, tredd, fjerd, femt osv.), og at det er derfor…?

NAOB sier om ordet: Ordet FUS betyr ivrig, begjærlig, villig. Med andre ord nevner ikke NAOB betydningen jeg har på ordet – å være først.

Videre sier NAOB at FUS kommer av det norrøne fúss – som betyr villig, lysten på. Det som blir morsomt når jeg sjekker videre, er at ordet FUS i slekt med ordet FYSEN – som er et aktivt ord i språket mitt, og som betyr å ha lyst på noe (godt). Fysen kommer fra det norrøne fýsa som igjen er avleda av – nettopp – fúss.

I bokmåls- og nynorskordboka nevner de derimot betydningen «førstemann i leik». Begge ordbøkene viser også til betydningen ivrig, lysten.

Nynorskordboka nevner spesifikt også FUS i ordsammensetningen FRAMFUS, HEMNFUS, og i uttrykket «fare FUST fram». FRAMFUS er et oppslagsord i bokmålsordboka om en søker etter det, HEVN-/HEMNFUS finner jeg derimot ikke der.

I nynorsk etymologisk ordbok står dette: «Førstemand i lek, søndenfj. byspr. Østsvensk fus kakse, som vel er = østsvensk funtus første mand i lek, kakse.»

Wiktionary sier: Ordet FUS er i slekt med FYSEN, FRAMFUS, FUSENTAST. Det er synonymt med ivrig, lysten, ihuga. Det kan også bety «som har trang til å kaste seg ut i det.» Denne siste betydningen ser jeg ikke nevnt noe annet sted. Som substantiv betyr ordet «Uttrykk som benyttes mellom venner/søsken for å erklære førsteretten til noe, den som er førstemann. FUS til å prøve det nye Xbox-spillet. FUS til å stå på vannski.»

Videre sier Wiktionary: Bøyning (regelrett substantiv hankjønn):  ein fus fusen fusar fusane (nynorsk) en fus fusen fuser fusene (bokmål/riksmål)

Under MERKNADER skriver Wiktionary: «Utropet kan eventuelt etterfølges av andre- og tredjeplassuttrykkene and (for å bli nummer to) eller tredd (for å bli nummer tre), fjerd (for å bli nummer fire), femt (for å bli nummer fem), sjett (for å bli nummer seks) …»

Så Wiktionary bekrefter vel at mistanken min som jeg nevner i starten, ikke er helt feil: Ordet blir kanskje oppfatta som barns språk – og kanskje også som et litt intimt ord (mellom venner/søsken). Staheten min om å ville bruke orda «mine», overdøva kanskje språkøret som ellers ville fortalt meg at konteksten også må stemme …

Ordet i dag: BLEI.

Jeg hadde aldri tenkt på at dette er et rart ord før jeg i godt voksen alder blei spurt om hvorfor jeg bruker ordet så underlig.

I spill har jeg alltid sagt ved tap: – Å, jeg BLEI!

Måtte en ut fordi en tapte i leik, BLEI en.

Ordet har jeg med meg fra Larvik. Andre som kjenner det?

Jeg ser på nett at ordet BLEI har en arkaisk betydning: «Han BLEI på sjøen.» = Han drukna (https://no.wiktionary.org/wiki/bli). Dette uttrykket «blei på sjøen» er også i bruk i denne oversikten på nett: https://www.storfjord1.no/artiklar/storfjorden1/ulykker/drukningsulykker-pa-storfjorden/

Larvik er jo en gammel sjøfartsby, kan ordet ha fått en overført betydning til spill og leik? Bare undres …

I bloggen Pappahjerte ser jeg bloggeren omtaler ord fra Larvik i dette innlegget: https://pappahjerte.blogg.no/1469649972_mysse_mvvle_og_flere_.html Her nevnes også BLEI i betydningen tape – «Å, nei! Jeg BLEI!» Jeg kjenner ikke igjen alt han skriver om ord fra Larvik, blant annet lakkris – det er jo akkurat det vi lo av da jeg gikk på ungdomskolen i Larvik; de «rare» folka på andre sida av fjorden som snakka sånn: Lakkris, bannan, stasjon (med trykk på «sta») osv. Ellers er innlegget ganske gjenkjennelig og humoristisk.

Ordet i dag har jeg ikke nevnt i innlegga mine på Facebook om ord og uttrykk.:

BALSTYRIG.

I dag brukte jeg det da jeg stelte i hønsegården og forstyrra ei and som lå på reir. Hun blei så urolig at hun måtte ut og lufte seg, og jeg godsnakka litt med henne. «Detta blei BALSTYRIG for deg», sa jeg. Uten at hun skjønte noe av hva jeg sa, men jeg prater nå litt med dem når jeg holder på der ute.

Jeg siterte dette for kona mi da hun kom hjem, og hun blei litt i stuss på måten jeg brukte ordet. Hun mente at BALSTYRIG bare kan bli brukt om en person – «en BALSTYRIG person». Jeg var uenig i det, jeg har aldri brukt det om personer, bare om situasjoner. Og da med betydningen «trøblete, mye styr og masse strev»

Da blei det naturlig å drodle rundt ordet i dag.

NAOB.no bruker flere eksempler på bruken av ordet:

• hvem er det balstyrige menneske?  (Henrik Ibsen De unges forbund 25 1874)
• Henriette [begynte] at glatte det balstyrige haar med spyt  (Alexander L. Kielland Skipper Worse 31 1882)
• [hun] rusket sine litt balstyrige krøller  (Øvre Richter Frich Journalisten og filmstjernen 27 1929)
• med balstyrig temperament spratt [tennisballen] videre på en måte som motsa fysikkens enkleste lover  (Johan Borgen Jenny og påfuglen 54 1949)
• en balstyrig hest i galopp  (Johan Borgen Lillelord 93 1955)
• det var plagsomt med et hjerte som tedde seg så balstyrig og plutselig kunne løpe løpsk  (Ebba Haslund Fra mitt Stromboli 20 1991)
• de samme balstyrige fantasiene, følelsen av potens, makt, visjoner, hovmod  (Roy Jacobsen Fugler og soldater 84 2001)
• balstyrige og gode indiefilmer  (dagbladet.no 12.04.2013)

Ut i fra dette har i hvert fall kona mi rett. BALSTYRIG kan bli brukt om personer. Om min bruk er etter boka, er jeg litt usikker på. Som nevnt; jeg bruker det utelukkende for å beskrive en situasjon – «Detta syns jeg var BALSTYRIG/Detta var no’ BALSTYRIGE greier!». Synonymt kunne jeg sagt: «Detta var no’ ordn’tlig BAL!/ For no’ mas og strev!».

Ordbøkene forklarer ordet slik: BALSTYRIG betyr uregjerlig, voldsom, gjenstridig. Det er et adjektiv, kommer fra lavtysk / middelnedertysk BALSTURICH. Satt sammen av bal = dårlig, pluss en avledning av verbet sturen = styre. Grunnbetydningen da blir «vanskelig å styre».

På nynorsk kan en også si «BALSTYREN».

Forresten: På denne nettsida – https://nye.foreldreportalen.no/163551 – blir ordet BALSTYRIG diskutert. Riktig morsom lesing. Og for en god del av debattantene oppfattes ordet som noe bare skikkelig gamle folk bruker. Jeg gleder meg stort over ordet og over å være bruker av det – uten at jeg er skikkelig gammel (ennå). Heia gamle ord!

Ordet denne dagen:
MAULE.

Jeg kjenner ordet som å spise en type mat som egentlig er tenkt å bli spist sammen med noe annet, f.eks. pålegg.

Som kjøttpålegget bildet viser: MAULER jeg denne, så er det bare denne jeg putter i munnen – har den ikke på skiva.

MAULER du bær, ja da er du ikke ute i skauen, nødvendigvis, men har kanskje falt for fristelsen til å stjele bær fra kaka…

NAOB.no sier denne forståelsen av ordet er dialektal.

Bokmåls- og nynorskordboka nevner som eksempel på bruk av ordet at en kan MAULE brød (uten pålegg). Det synes jeg høres rart ut – i øra mine kan en MAULE pålegg, men ikke brødskiva.

Men i forhold til definisjonen av ordet, så stemmer det jo. På denne nettsida – https://pictureit.no/produkt/maule/ – som er kommersiell, blir ord og uttrykk fra norske dialekter brukt på postere, bl.a. MAULE. Og de selger en poster med definisjonen av ordet – som sier det samme som ordbøkene: «[‘mæʉlə]
Verb transitivt. Beskriver det å spise bare én slags mat uten det som hører til. F.eks. spise/tygge/ete/gomle bare pålegg, kjøtt eller brød rett fra emballasjen uten det “rettmessige” tilbehøret. Brukes flere steder i Norge bl.a på Sørlandet, Sunnmøre, i Vestfold, Telemark, Nordland og Trøndelag.
Noen steder uttales det “mævle” i stedet for “maule”.
Kommer fra det tyske ordet maul, som betyr munn.
( å maule – mauler – maula – har mault )»

Deler av en middag kan jeg MAULE. Har jeg grådig lyst på bare noen kokte poteter til kvelds som står igjen fra middagen før på dagen, så MAULER jeg dem. Eller kanskje fiskebollene… Men det var dette med brødet, det har jeg aldri tenkt er mulig å MAULE …

En annen dialektbruk av ordet, sier NAOB, er betydningen å «tygge langsomt og med full munn; gumle».

Og en tredje betydning ifølge samme ordbok skal være å snakke eller mumle uforståelig.

Begge disse to siste forståelsene av ordet, var ukjent for meg.

Bokmålsordboka viser til det tyske ordet MAUL som betyr munn. Ordboka har henvisningen; «jf. tysk Maul – av et ord for munn».

NAOB og nynorskordboka derimot, forteller at «MAULE» er beslekta med «mule» som igjen stammer fra norrønt «múli» (munnpartiet hos dyr).

MAULE dukker også opp på flere lister over dialektord, som f.eks.: https://vallemal.no/ordliste/ – https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Kjeldearkiv:Lokale_ord_og_uttrykk_i_Grimstad – http://hemsedalsmaalet.no/filer/Hemsedalsmaalet-pdf%20utgave.pdf (side 70) – file:///C:/Users/Bruker/Downloads/Venneslam%C3%A5let_til_web_Ordliste.pdf (se både kjørrmaule og maule).

I Valle og Vennesla sine ordlister er ordet MAULE også kombinert med ordet for tørr; i Valle TJURRMAULE og Vennesla KJØRRMAULE. Begge betyr å spise maten tørt – uten noe drikke attåt. Som i dette eksemplet fra Vennesla-lista: «Døme: Pettår sadd og kjørrmaulte et halt brø før kaffien kåm på båore. Han va solten som ein skrobb.»

Ordet for i dag:
STRANTEN.

Slik jeg er vant med å bruke ordet betyr dette ei lang og pistrete plante.

På bildet en duftpelargonium som ikke er STRANTEN. Denne planta må knipes i ett sett for å få sideskudd og bli som en «busk» – hvis ikke vokser bare ett skudd opp og du får ei STRANTEN og lite pen plante.

Jeg kjenner bare ordet i bruk som adjektiv som vist over, men NAOB.no viser også til ordet som både verb og substantiv – henholdsvis STRANTE og STRANT/STRANTE.

Strante vil si å vokse spisst og tynt.

En strant er da noe som er langt og tynt, både planter, ting og personer. Det var nytt for meg. En tynn hårtjafs kan f.eks. bli kalt en strant. Det samme kan en lang og tynn person …

STRANTE som substantiv er i følge ordboka NAOB spesifikt definert som ei «lang og tynn jente eller kvinne».

Bokmåls- og nynorskordboka sier mye det samme som NAOB, men viser til verbformen av STRANTE i betydningen «Vokse fort i høyden – det er svært som gutten har strantet i været». Mens STRANTE som substantiv i betydningen «lang og tynn jente/kvinne» ikke blir nevnt.

Ordet for i dag:
MERKSNODIG.

En herlig blanding av merkelig og snodig – som ordet faktisk er en sammentrekning av (NAOB.no).

Et ord som «gjør godt» å bruke når det er noe underlig som hender. Synes jeg, da.

Innbiller meg at jeg har vokst opp med dette ordet, men her er jeg sannelig ikke sikker. Oppdager jeg ord jeg liker, er jeg flink til å adoptere dem… Kanskje dette er et slikt ord.

VARASTYRE.

Jeg har lært ordet med uttalen valas(t)yre med tjukk l – og var i mange år usikker på om uttalen skulle være med eller uten t’en, altså «valasyre».

Ordet møtte jeg første gang i Enebakk-dialekta, men er klar over at ordet blir brukt flere steder.

Takk til Elin – min beste halvdel – som introduserte meg til ordet for en haug med år sia . Den gangen syntes jeg ordet var så rart at jeg trudde hu’ tøysa med meg.

Jeg har også møtt ordet på Høybråten i Groruddalen der jeg jobba en del år. Folk der kjente til ordet. I alle fall i den forsamlinga på flere titalls mennesker som jeg hadde foran meg en gang, og som jeg spurte «Kjenner dere dette ordet?». Og svaret var et litt forundra «Naturligvis gjør vi det – det er et godt Høybråten-ord!» – som om det var verdens naturligste ting.

På denne nettsida – https://www.dt.no/kultur/varra-eller-ikke-varra/s/2-2.1748-1.3054785 – er VARASTYRE også omtalt som et dialektord fra Drammen, men der omtalt som et utdøende ord.

Og i denne lista over dialektord og -uttrykk fra Nes i Hallingdal, står VARASTYRE: https://neshistorielag.org/var-lokalhistorie/dialekt-og-uttrykk/

Ordet blir også brukt på denne sida: https://www.hadeland.no/ditthadeland/gerd-nyland/dialekt/gerd-nyland-hadelandsdialekta/s/5-21-672060

Ord må bli brukt – ellers dør de. Forstår ikke lytteren hva ordet betyr, er det god trening for vedkommendes språkøre å høre og lære noe nytt.

Ordet skal bli brukt sammen med preposisjonen PÅ: «PÅ VARASTYRE». Betydningen er – både i Elin si dialekt og på Høybråten og andre steder – å ha i «reserve, ha i bakhand». Dette er en overført betydning i og med VARASTYRE er et ord fra sjøfarten der det betyr «reserveror».

Ordbøkene sier:
VARA kommer fra norrønt «vari» som betyr reserve, nødhjelp. VARA er genitiv av vari. Samme VARA som i varamann/-kvinne. NAOB forteller at VARA som et slikt prefiks blei foreslått i 1881 av språkmannen Knud Knudsen (1812–95) som erstatning for vise- etter mønster av de lydrette formene var-, vare- i nynorsk og dialekter.

STYRE skal komme fra norrønt stýri som betyr litt forskjellig; handtak til å styre med; som i styre og stell; eller styre som i bystyre, styremedlem.

(VARASTYRE var februar-ordet mitt på Facebook 17.februar 2018.)

Ordet i dag henger sammen med de to foregående orda (staur og staure):

HESJE.

Og sammen med staur, får vi jo HESJEstaur.

Opprinnelsen til ordet, sier ordbøkene er ukjent.

Jeg har tenkt at dette ordet tilhører en utdøende rase; tilhører aktiviteter som færre og færre driver med og som det kanskje blir helt slutt med. Og så forsvinner ordet fra språk og folks bevissthet.

Norsk har jo mange slike ord.

Men i de siste få åra har jeg sett flere som har begynt å HESJE igjen – steder der jeg ikke har sett HESJING på flere tiår. Kanskje både ordet og aktiviteten er inne i en liten renessanse?

HESJE er både et substantiv og et verb. Henge høy eller korn (det blir verbet) på ei rekke av staur som er forbundet med ståltråd eller stenger (og det blir substantivet – ei HESJE) for å henge til tørk.

Et av de aller tidligste barndomsminna mine er familien som er ute og HESJER. Lange rekker med HESJER og mye, mye høy som allerede er hengt opp til tørk – husker alt som veldig svært og høyt, men slik blir det jo når en bare er en liten tass som løper inni mellom og gjennom HESJENE …

En av de beste luktene jeg veit om, er eng som er slått og høy som er hengt opp til tørk – eller ligger og tørker på bakken.

Og et landskap der det står HESJER, er noe av det fineste jeg kan se.

Vi trenger noe høy hvert år til fuglene våre. I fjor blei jeg litt begeistra da jeg oppdaga at jeg kunne bruke ryddesaga vår til å slå gresset med – måtte bare finne det riktige bladet å slå med. Vi har jo en del gress som vokser på tomta.

Vi prøvde med ljå, men det blei veldig, veldig tungt…

Og vi juksa med HESJINGA; brukte skjelettet til trampolina til å HESJE på. Det funka fint, det. Så ikke like vakkert ut som ved «ekte» HESJING, men det kjentes godt.