STAURE.

Dette ordet er en fortsettelse fra i går.

At substantivet staur har en verb-form STAURE, var ukjent for meg helt fram til nå. Kommer av norrønt «staura».

Betyr ganske enkelt «å slå staur ned i jorda».

Men ordet har flere betydninger:
– Støte eller dunke en stav/stokk mot noe (han STAURA kjeppen i golvet).
– Kjeppjage.
– Sette korn på staur.
– Stavre, stolpre.

STAUR. Dette var februar-ordet mitt på Facebook 7.februar i år.

STAUR er en stokk som er tilspissa i ene enden (rotenden) for å stå i jorda som feste eller støtte.

Det er først i det siste jeg har oppdaga hvilket fantastisk ord dette er! Det er hauger av typer STAUR, de fleste av dem hadde jeg ikke hørt før.

Jeg kjente til HESJESTAUR og GJERDESTAUR, men da jeg begynte å se litt mer på ordet og søke det opp, kom disse:

Substantiv:
KORNSTAUR, RÅSTAUR, GARDSTAUR, SNEISESTAUR, SKIGARDSSTAUR …

Eller når materialet er av massivt jern: JERNSTAUR.

I overført betydning:
STAUR = klodrian, kloss.

Verb:
STAURJAGE (kjeppjage), STAURSLÅ (slå med staur).

Adjektiv:
STAURFULL (overstadig berusa), STAURTRØTT (dødstrøtt).
Dette er sammensatte ord der STAUR blir brukt som forsterkende førsteledd.

Og så uttrykket «BÆRE STAUR» = lede en koalisjon eller annen gruppe der meningene spriker (opphavsmann: Per Borten i 1971) (kilde: NAOB.no).

Og så fant jeg denne: STAURHVAL! (alternativt navn på spekkhogger). Der STAUR viser til ryggfinnen som er høy og står rett opp.
Noen sier også STAURHYRNING – der hyrning kommer av norrønt for «en som har horn».

Med dette har jeg fått et nytt lite favorittord … STAUR.

Og her er utsagnet til Per Borten slik det er sitert på Wikipedia:

Per Borten uttalte ved sin avgang som statsminister 17. mars 1971: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære STAUR. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis STAUREN begynner å sprike oppe på skuldra.» (min utheving)

Her forrige dagen kom Elin til å huske et ord som mora hennes hadde brukt; KVAR. Det blir dagens ord.

Svigermor Ester brukte det omtrent slik: «Han lå kvar i senga.» For henne blei ordet brukt når vedkommende lå sjuk.

Ingen av oss har hørt dette ordet bli brukt ellers, så vi stoppa opp ved det og stussa litt på hvordan bruke ordet. Så her måtte vi undersøke litt. Var dette et spesialord hun hadde laga for eige bruk, eller kunne vi finne det i bruk ellers, óg?

Å google KVAR ga først dårlig resultat; 9.270.000 treff. Det var millioner av treff på ordet med en helt annen betydning (først og fremst nynorsk «kvar» = hvor, hver på bokmål).

Å google «ligge KVAR» ga færre treff; 32 stykker. Noen var svenske tekster, og noen andre hadde ingen ting med det vi søkte etter å gjøre. Et par treff brukte ordet «KVAR» på noe som kunne likne svigermor Esters bruk; disse to rapportene:

1. «Naturtypekartlegging i Sandefjord kommune 2010» – lenke: http://lager.biofokus.no/biofokus-rapport/biofokusrapport2011-20.pdf Der fant jeg denne setningen på side 30: «Skjøtsel og hensyn: Trærne bør få stå lysåpent og når greiner dør bør disse ikke fjernes uten kan få LIGGE KVAR nær treet.» (min utheving)
2. «Ravinekartlegging i Skedsmo kommune 2013» – lenke: http://lager.biofokus.no/biofokus-rapport/biofokusrapport2014-20.pdf På side 27: « Skjøtsel og hensyn: De biologiske verdiene fremmes ved å la døde greiner bli sittende i kronen, eller å la de LIGGE KVAR på bakken hvis de kappes eller faller ned.» (min utheving)

Det var jo artig å finne ordet i bruk i to rapporter skrevet på bokmål, men samtidig er forfatteren av begge rapportene svenskfødt, så da kan det være at «ligge KVAR» her er ordbruk som kommer fra hennes svenske bakgrunn = bli liggende på det samme stedet. Med et velvillig norsk øye er det likevel mulig å tolke uttrykket i rapportene som = la det ligge stille og rolig i fred – som jo er en nyanseforskjell i betydningen.

Den nyanseforskjellen kommer klarere fram i eksempel fra NAOB.no nevnt nedenfor – og den nyanseforskjellen er vesentlig.

For søk i ordbøkene ga nemlig klarere treff – de bekrefter at ordet er i bruk i norsk!

NAOB sier: Brukt mest dialektalt. Betyr stille, rolig – og er beslekta med orda kurr/kyrr som begge også betyr stille/rolig. Og da blir det jo naturlig å assosiere med kong Olav Kyrre (1050-1093) – tilnavnet «Kyrre» betyr «den fredelige» – , et tilnavn han fikk pga. regjeringstida si som var ei fredelig tid i Norge.

Og et eksempel fra NAOB går jo rett inn i slik Elin husker mor hennes brukte ordet: «[revmatismen] har været aarsag i at jeg har ligget kvar paa sofaen den halve dag  (Halfdan Kjerulf Av hans efterladte papirer 1831−1847)».

Det følgende eksemplet fra NAOB viser bruk av ordet i en litt annen sammenheng: «jeg [gikk til Fladberget] KVARESTE natten, før der var fugl vaagen i skogen  (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 81 1879)» (min utheving)

Det var jo ganske artig å finne at svigermor Ester var bærer dette gamle ordet! Dialekta (eller dialektene) i Enebakk har hatt mye gammelt ordtilfang som nå dør ut i Enebakk. Flere eksempler på ord jeg snakker om her i bloggen min, er ord jeg hører Elin bruker som en del av dialekta hennes, og ord som hun har hørt generasjonen før henne bruke – men som nå forsvinner ut av språket her.

Bokmålsordboka har KVAR som oppslagsord med samme betydning og forklaring som i NAOB. På nynorsk blir jo naturlig nok KVAR gitt flere betydninger; KVAR betyr i nynorsk som på bokmål «stille og rolig», men ordet tilsvarer også «hvor» og «hver» i bokmål. Det siste er basiskunnskap. Her i bloggen i dag snakker vi om å «ligge kvar i senga».

Slik svigermor da brukte ordet – «ligge kvar i senga» -, tolker vi til å skulle bety å ligge rett ut og hvile – fordi en er sjuk og ikke har energi til å røre på seg.

Alle de norske ordbøkene viser også til det svenske ordet «kvar» som betyr «på samme stedet». Og i den svenske ordboka SAOB.se (Svenska Akademiens ordbok) blir KVAR blant annet gitt betydningen «tyst» i uttrykket «tig kvar» = «var tyst».

Tillegg: I og med jeg nevner SAOB over, er det greit å holde forskjell på tre svenske ordbøker:

SAOB er ei historisk ordbok over det svenske språket fra 1521 fram til våre dager og inneholder 490.000 ord.

SAOL (Svenska Akademiens ordlista) er et konsentrat av ei ordliste med en begrensa mengde ordforklaringer og inneholder 126.000 ord.

SO er Svensk ordbok utgitt av Svenska Akademien og er nåsvensk definisjonsordbok. Den tar for seg det alminnelige ordforrådet i moderne svensk, og inneholder 65.000 oppslagsord.

Nettlenke: https://svenska.se/

ØRTEN – dagens ord.

Ordbøkene veit ikke hvor dette ordet kommer fra. Gjetter på at det er rimelig nytt i norsk språk – kan det være et etterkrigs-ord…?

Da jeg var ung, trudde jeg at ordet hadde eksistert «til all tid». Brukte det stadig vekk, og bruker det stadig vekk i dag.

Midt på 80-tallet var det mye folk samla i barndomshjemmet mitt. Praten gikk på kjøkkenet der vi sto ganske mange sammen. Plutselig gjør mor mi et lite tegn til meg, vifter meg bort til seg og hvisker:

«Det er et ord dere bruker. Nå har jeg hørt det flere ganger. Og nå må jeg bare få vite; hva betyr det?»

«Hvilket ord da?» spør jeg.

Nei, det klarer ikke mor mi å gjenta – men det var nettopp blitt brukt flere ganger, og hun hadde hørt det «..bli sagt flere ganger i det siste», men hun hadde ALDRI hørt det før.

Vi prøvde oss fram og kom fram til ordet «ØRTEN». «Ja, det er det!», sa hun. «Hva betyr det?»

Så ga jeg en forklaring på det.
———————————————-
Ordbøkene:

NAOB sier: – Svært mange,utallige. Førsteleddet -ør er av uviss opprinnelse, mens andreleddet er danna etter tallord som ender på -ten.

Jeg synes ikke definisjonen «svært mange, utallige» uten videre er helt dekkende. Det kan bety svært mange, men betyr først og fremst et uspesifisert tall som i hvert fall er høyere enn to. I mine ører er det nå slik, i hvert fall …

Hvis jeg sier «Det er ØRTEN forskjellige muligheter…», så tenker jeg kanskje mellom tre og mange titalls muligheter.

Hvis jeg sier «I dag har det vært ØRTEN henvendelser…», da tenker jeg derimot på en hel drøss, et utall henvendelser – mange flere enn det vanlige.

Bokmålsordboka sier: – Mange, et drøss, utallige.
Nynorskordboka har ikke ordet.

Norsk etymologisk ordbok viser til svensk aderton (atten) med uttalen a’rtån.

Jeg fikk en liten aha-opplevelse på språkfronten i fjor vinter: Jeg har brukt ordet PLANK feil hele mitt liv!

Dagens ord: PLANK.

Fram til februar i 2019 trudde jeg PLANK var identisk med planke. Sånn dialektalt … Jeg har vokst opp med en far som stadig snakka om PLANK. Så jeg har trudd at PLANK var det samme som planke – i dialekta hans. Jeg er ikke så veldig praktisk av meg, så det var én ting ved dette ordet jeg ikke fanga opp:

Synonymer er nok disse to orda, men ikke IDENTISKE. Det var noe jeg ikke hadde skjønt.

På Språkrådet sine nettsider er forskjellen greit beskrevet:

«Kan de fortelja meg skilnaden mellom plank og planke?

Svar
Ein planke er eit langt trestykke av visse dimensjonar (tjukkare enn eit bord), medan plank er ei mengd av slike trestykke.

Plankar er teljelege, medan plank ikkje eingong har ei fleirtalsform. Plank er et kollektivt omgrep på line med ord for andre byggjematerialar, som sement og jarn.»

Lenke: https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/plank-planke/

Så slik er det med den saka.

Dette er et ord jeg oppdaga i spillet wordfeud. Bokstavkombinasjonen GYRE blei tillatt til stor overraskelse – men hva betyr GYRE?

Ingen av de vanlige ordbøkene, NAOB, bokmåls- og nynorskordboka eller norsk etymologisk ordbok, har GYRE som oppslagsord.

Wikipedia og Store norske leksikon hjelper meg, derimot.

Store norske leksikon sier om ordet:

«Etymologi: Av gresk gyros, ‘vending, ring’

GYRE, strømningssystem i havets overflatevann, danner en stor sirkulasjonscelle med en vestgående strøm tvers over oseanet ved ekvator og videre langs kontinentenes kyster på hver halvkule.

Verdenshavene har fem større GYRER: Den nordatlantiske og søratlantiske GYRE, Nordlige og Sørlige stillehavsGYRE og IndiahavsGYREN. GYREN omfatter de øverste 300 til 1500 meter av vannmassene, den er i hovedsak vinddrevet og avbøyes av kontinentene. I tillegg til de fem nevnte kan også Sørishavsstrømmen regnes som en GYRE selv om den ikke avbøyes av noe kontinent, samt også BeaufortGYREN i Polhavet. For en nærmere beskrivelse av havstrømmer, se hav.

Avfall og andre ting blir fanget opp i slike virvler. Velkjent er Sargassohavet i Den nordatlantiske GYREN. Ansamling av mikroplast i disse fem GYRENE har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Mikroplast er plastpartikler på størrelse mindre enn 5 millimeter. De er vanskelige å se eller å måle mengden av. De finner veien inn i næringskjeden, og er derfor en trussel for miljøet.»

Sitat fra Wikipedia:

«En havvirvel eller GYRE er en strømvirvel i havet, særlig en strøm som i stor grad er vinddreven. Alt etter målemetode er de flere eller færre, men den amerikanske oceanograf Curtis Ebbesmeyer regner med elleve GYRER, hvorav tre i Arktis er delvis overlappende. GYRENES sirkulation medfører at vrakgods og havavfall kan seile rundt og rundt på havet (på eller like under overflaten) inntil det på et tidspunkt driver i land eller synker til bunns.

Man har i forskningsøyemed avsendt plastikkort, slik at man ved å spore disse kan få mer viten om GYRENES forløp og virkemåte.»

GYRE med store bokstaver i begge sitata er min utheving.

Dette er ikke et hverdagsord, dialektord eller glømt gammel arv fra norrønt språk, men innenfor den vitenskapelige sfæren. For meg var jo dette kjempeinteressant og utrulig arti å vite, lell. Dessuten er GYRENE vesentlige i kunnskapen om hvordan plast samles i enorme «fyllinger» i havet.

Derfor gir jeg plass til ordet her i bloggen.

Jeg har blitt spurt om jeg kan si noe om ordet ATAL.

Det ordet kunnne jeg skrevi mye om. Masse! Jeg skal prøve å beherske meg.

Først:

Enkelte har sagt om meg at jeg var et bøllefrø som barn. Elin, min absolutt bedre halvdel (min gode halvdel), spurte mor mi en gang om det – åssen jeg hadde vært som barn. For hun hadde hørt at jeg hadde vært et bøllefrø som liten gutt.

Og et bøllefrø kan jo være en skikkelig ramp, ikke en ATAL liten kar, men uskikkelig.

«Å nei, den gutten var snill som dagen var lang», sa mor mi.

Hun huska visst bare de gode tingene, tydeligvis. Jeg kunne jo ha laga ei liste og minna henne på en og annen liten episode – men jeg var ikke tilstede da Elin hadde denne praten med mor mi.

———————————————————————-

Ordet kommer fra norrønt «atall» = lei, fæl.

Det er noe slemt i dette ordet. Omtaler en som er lei og fæl, er plagsom, kanskje til og med er direkte ondskapsfull.

Jeg har hørt ordet bli brukt med en ironisk snert; at det er et visst alvor i det, men langt i fra så gæli ment som ordet tilsier – ansiktsmimikk og kroppspråk viser at det ikke ligger stort alvor bak bruken av ordet.

Men da må en kunne lese kroppsspråk for å forstå situasjonen, så ordet tenker jeg på som et litt «farlig» ord å bruke på den måten. Da skal en i hvert fall kjenne publikummet sitt godt.

Jeg kjente ikke til dette ordet før jeg blei voksen. Første gangen jeg hørte det, var i studietida.

I en studiesituasjon på høyskolen var det en person som omtalte en annen som var tilstede med å kalle vedkommende «ATAL». Ingen av oss andre som var tilstede, skjønte hva ordet betydde, så hun som brukte det, måtte forklare hva hun mente. Til noens dype forskrekkelse.

Og slik hørte jeg det bli brukt første gangen, og lærte dermed et ord som ikke er et godt ord å bruke i omtale eller tiltale av en annen person. Og aldeles ikke i en faglig setting – slik denne studiesituasjonen var – der vi jo skulle lære å bli gode fagpersoner.

Så sånn sett var dette en nyttig erfaring. Inngangen til ordet «ATAL» blei for meg en nyttig læresituasjon om bruk av ord og språk og hva det kan gjøre med folk…

Jeg kan kanskje sammenlikne det med at når Elin og jeg studerte kantonesisk, så ba vi språklærerne våre om å undervise oss i stygge ord og banneord på kantonesisk. Det var jo kjekt å vite om dem i tilfelle vi møtte på dem på gata eller i samtaler – og dermed kunne unngå å si noe vi ikke hadde lyst til å si…

ATAL er et ord i vokabularet mitt nå, det er et av de adopterte orda mine. Men jeg bruker det med varsomhet.

Dagens ord er to ord: Ordparet GJENNOM – MELLOM.

Fikk dette ordparet i «gave» fra venn i Nedre Telemark med spørsmål om å drodle litt om dem.

GJENNOM:
Ordet blir brukt på flere måter, utrykker normalt bevegelse, virkelig eller tenkt. Ordet kan fungere som både preposisjon og adverb. Se de mange bruksformene av ordet i NAOB (Det Norske Akademis Ordbok) der det er nevnt ganske mange gode og informative eksempler på bruken.

Eksempler bruksområder:
– Fra den ene sida og til den andre (gå gjennom rommet)
– Fra begynnelse til slutt (gjennom hele århundret)
– Ved hjelp av, via (bestille billetter gjennom reisebyrået)
– Som adverb; Forsterkende (.. en gjennom hederlig person ..)

MELLOM:
Preposisjon. Sjekk samme ordboka – NAOB. Mange eksempler nevnt på bruken av ordet. Ordet kommer fra norrønt og betydde opprinnelig «På midten av».

Eksempler bruksområder:
– Et sted som er avgrensa (valget mellom to onder; mellom Oslo og Bergen…)
– Om tid (mellom sju og halv åtte; lenge mellom hver gang…)
– Om gjensidige forhold (er det noe mellom dere?)
– Sammen med, blant (.. mellom venner ..).

Sitat fra https://www.riksmalsforbundet.no/?s=gjennom+mellom:
«MELLOM kan betegne både bevegelse og stillstand: «Vi gikk mellom de to husene». «Lillesand ligger mellom Grimstad og Kristiansand».»

Og så et direkte svar til min venn:

Riksmålsforbundet skriver dette på samme nettsida:
«I noen dialekter (mest kjent er vel Nedre Telemark) brukes MELLOM i tilfeller hvor normalspråket har GJENNOM, og om uttrykket SE GJENNOM FINGRENE MED NOE kommer det fra tid til annen sterke meningsytringer om at MELLOM må være det rette. Men det heter altså GJENNOM. Man tenker seg håndens parallelle fingre (med en liten åpning imellom) som en enhet, som en slags grind som man holder for øynene og ser gjennom.» (Min utheving med store bokstaver)

Da har vi gått GJENNOM dette, så MELLOM oss: Blei det noen mening i dette?

Dagens ord: FAVN.

Her bruker jeg ordet FAVN i betydningen volummål. Ei favn ved = 2 m x 2 m x 0,6 m = 2,4 kubikkmeter. Alternativt 4 m x 1 m x 0,6 m. I følge NAOB.no blir dette målet også kalt METERFAVN.

Hvis en vil ha større mål, kan en måle i STORFAVN = 12 kubikkmeter (3m x 2m x 2 m).

Jeg er vokst opp med produksjon av ved, alt blei målt i FAVN. Ikke slik lenger i dag – nå går det på liter – men jeg synes det er så knølete å måle i liter, FAVN er et realt mål når vi bruker mye ved hver vinter.

Vi på Skrabben lager så mye ved vi kan til eige bruk, men av og til må jeg bestille og da må jeg omstille meg og tenke i kubikkmeter/liter. Jeg veit hvor mange FAVNER ved jeg trenger hver vinter, men må regne det om til kubikkmeter eller antall liter …

NAOB sier ordet FAVN kommer fra norrønt av norrønt faðmr  = ‘favn, utstrakte armer’. Og da forstår jeg ordboka slik at FAVN volummål har samme opprinnelsen som FAVN i ordet omfavne/favntak.

Den samme foståelsen får jeg fra bokmålsordboka og nynorskordboka. På nynorsk heter forresten FAVN «FAMN».

Ordet for i dag: NAVER.

NAVER (flertall. Entall i dansk = «en NAV». Jeg får ikke hjelp av ordbøker til å se hva NAVER – i gammel betydning – i entall vil bli på norsk)

NAVER er ikke et nytt ord i det norske språket. Riktignok finner jeg ikke ordet med gammel betydning i norske ordbøker, og finner bare treff på ordet i danske medier på nett, men i høst leste jeg en artikkel i et norsk magasin om NAVERE fra 1800-tallet.

NAVER i denne sammenhengen er en forkortelse for skandiNAV. Det er – eller var – skandinaviske lærlinger/handverkssvenner som dro ut i Europa for å gå i lære hos mestere i det faget de ville ta utdanning i.

NAVER i moderne norsk har dessverre en negativ klang, noe som er både urettferdig og helt unødvendig. Det er ingen skam å bruke NAV og det velferdssystemet Norge tilbyr.

Da jeg leste denne artikkelen i høst, forelska jeg meg litt i ordet NAVER.

I Danmark er ordet med denne betydningen fremdeles levende, se denne artikkelen: https://levendekultur.kb.dk/index.php/Naverne_-_De_Vandrende_Håndværkssvende

Som denne danske artikkelen skriver, er NAVERtradisjonen utenom Danmark stort sett dødd ut i Skandinavia. I Danmark lever tradisjonen i moderne utgave:

Sitat: «Men den uddøde aldrig og især i de seneste 15 år har adskillige danske håndværkere været på valsen gennem de tyske laug, enkelte også som Frirejsende, og der er derfor atter en solid kultur for vandresvendetraditionen i Danmark og dermed en mulighed for atter at få flere unge håndværkere til at gå på valsen.

Det er en tradition, der i høj grad har bidraget til samfundets og menneskets udvikling, på grund af formålet: udveksling af fag og kultur. De vandrende svende har bragt ny viden, kundskab og kendskab til andre kulturer over landegrænser fra Arilds tid.»

Fantastisk. Og slik var det tidligere også for mange, mange norske læresvenner.

Så tenk på det: For hundre år sia var det mange nede i Europa som kjente til unge skandinaver som «NAVERE». Og husker jeg den norske artikkelen riktig, var skandinaviske NAVERE ettertrakta hos mestere i Tyskland (særlig der) fordi de tok faget sitt høytidelig.

Moderne NAVERE er jeg dønn sikker på prøver å ta livet sitt høytidelig.