Det er mange ord og uttrykk er som jeg synes bør få en sjanse til å leve videre og ikke bare dø ut. Et slikt ord er dagens ord:

MOLEFONKEN.

Et ord jeg liker godt og som alltid har vært en del av ordforrådet mitt. Jeg bruker det hvis humøret er litt nedstemt, men ikke alvorlig trist.

Jeg kan bruke ordet for å beskrive meg sjøl i et nedstemt øyeblikk, og i retning andre hvis det er noen jeg kjenner godt, f.eks.: «Så molefonken du ser ut, da. Har det skjedd noe?»

I omtale av meg sjøl, kan jeg bruke det i alle sammenhenger og i prat med hvem som helst.

Naob.no (Det Norske Akademis Ordbok) sier om ordet:
Betyr «nedslått, trist».
Uviss opprinnelse, men kommer kanskje av latinsk «male (rebus suis) functus» som igjen skal bety «etter å ha vært uheldig (i sin gjerning)».

Bokmåls- og nynorskordboka sier begge at ordet er av uvisst opphav, og begge gir ordet denne samme betydningen; «trist, nedstemt». I tillegg sier nynorskordboka at ordet også kan bety «sturen, sur». Akkurat dét kjenner ikke jeg igjen i bruken av ordet.

Ordet i dag: RØFTE.

For noen dager sia fikk jeg forslag fra nevø Henrik om å si noe om dette ordet. Utfordringen er mottatt og akseptert. Ordet var ukjent for meg, så jeg måtte bruke litt tid på å forstå bruken.

Elin, kona mi, gjenkjente ordet og fortalte hun har det i vokabularet sitt – men det har gått meg hus forbi! Hun bruker det om hjemlige forhold, slik som at ei gølvflate kan bli delt inn i RØFTER ved f.eks. vask og reingjøring. Og da hun var barn var hun ofte med på å plukke poteter i potetåkeren, og da kunne mor hennes si at «nå har du ansvar for dette røftet» – altså dette området.

Nevø Henrik har nevnt som eksempel på sin bruk av ordet: «Når en kommer over et sted med mye bær, kan en si: Oi! Her kom jeg over et godt RØFTE!»

NAOB.no forklarer ordet slik: Dialektal bruk. Betyr et stykke, ei stripe (som er en del av noe større) som behandles eller bearbeides på én gang/for seg sjøl. Ordet kommer av norrønt ripti = duk, klede. Antakelig beslekta med rive (som i å rive noe i stykker).

I bokmålsordboka blir RØFTE gitt to betydninger: 1: Et bestemt og avmålt stykke/felt. Eksempel – ta sitt RØFTE av åkeren. 2: Bredde – bredden av noe; del av et klesplagg (bredden).

Plagg, f.eks. folkedrakter, kan bli sydd i røfter (https://digitaltmuseum.no/021027888151/stakk).

Nynorskordboka inneholder ikke ordet RØFTE.

I Dalsbygda i Os kommune i Østerdalen renner ei elv som heter VANGRØFTA – også kalt Skrukka. Den er ca. 4 mil lang og renner ut i Glomma, og på http://www.fishspot.no blir elva kalt en tørrfluefiskers drøm, kjent for sine store ørreter (https://fishspot.no/fiskekortsalget-for-vangrofta-apnes/).

I en artikkel som heter «Namnevandring i Nord-Østerdalen» av Trygve Nesset (årbok for Nord-Østerdalen 2010, side 94), blir elvenavnet tyda slik:

«Grunntydinga av ordet vang er vang, voll, mark, eng, open plass, grasslette.

Grunntydinga av ryfte, et røfte, gno ripti n og ript n har samanheng med verbet å rive, å rive av, for eksempel et tøystykke. Seinare har det fått utvida tyding , eit stykke, vegstykke. Ivar Aasen har opplysning frå Østerdalen: en skovstrimmel, = skogteig. Alf Torp i Nynorsk etymologisk ordbok har røfte=stykke land, opplysning også frå Østerdalen.
Elvenamnet Vangrøfta kan vel da rett og slett tyde ”elva som renn gjennom grassletteområde.” https://dms-cf-08.dimu.org/file/0231uxoSvMqk

Og så oppdager jeg ei bok jeg ikke har hørt om før; Nynorsk etymologisk ordbok – første gang gitt ut i 1919. Den boka omtaler RØFTE, men ikke som eige oppslagsord. Under ordet RIFT, derimot, blir ordet RØFTE nevnt som en variant av RIFT. I følge denne ordboka blir ordet i Vestfold gitt betydningen skogstrimmel, i bl.a. Østerdalen skal ordet RØFTE bety et stykke land. Lenke: https://www.nb.no/nbsok/nb/2f19a6b25c657ebd77de6d0404c94030?index=2#539

ALTERERT.

Elin og jeg diskuterte dette ordet en dag. Heter det ALTERERT eller ANTERERT? Jeg med L og Elin med N.

I følge ordbøkene vinner jeg den diskusjonen – der står ordet med L -, men Elin har slettes ikke helt feil. Google-søk viser faktisk at ANTERERT åsså blir sagt. Og da jeg la dette ordet ut på Facebook, så var alle som kommenterte uttalen enige med Elin; ordet skal være med N.

På denne netttsida om dialekta på Eiker (Øvre og Nedre) blir ANTERERT nevnt:https://forskning.no/samfunnsgeografi-sosialantro…/…/1173996

Denne artikkelen er ganske bra og morsom, bør bli lest!

ALTERERT blir gitt betydningen skremt, opphissa, i ordbøkene – jeg bruker det i betydningen OPPRØRT – å være/bli opprørt over et eller annet. Jeg blir helt alterert – jeg blir så opprørt.

ALTERERT var februar-ordet mitt på Facebook 27.februar 2019.

Dagens ord: PÆLÆR.

Det er ikke et ord jeg egentlig bruker, men jeg har vokst opp med det i bruk rundt meg – ikke i hjemmet, men i nabolag, skole, vennekrets og arbeidsplass i Larvik. Og er et ord jeg har STOR sans for – derfor må jeg få nevne ordet.

Så jeg har forsøkt å innbille meg at «pælær» er en del av ordtilfanget mitt – men det har aldri blitt helt naturlig for meg å bruke det… Likevel, det er nå en del av det stedet jeg kommer fra.

De første åra jeg budde i Oslo – som student – gikk jeg rundt i butikker og spurte etter pælær – fikk bare lyst til å leike med språket og teste ut bruken av ordet. Da så de på meg som om jeg kom fra et annet land og snakka et helt uforståelig språk. Og kommunikasjonen låste seg helt.

«Som du bruker på føttene – lagd av gummi…for å holde vann ute…», forsøkte jeg å forklare – i et trassig forsøk på å ikke bruke ordet «gummistøvler»… Det nytta ikke, jeg måtte gå med uforretta sak hver eneste gang.

Ordet står oppført i ordboka NAOB (Det Norske Akademis Ordbok), men da under søkeordet «pel». Der står det «PEL», variant «PÆL» – dialektalt brukt i betydning gummistøvler.

Ordet PEL har vandra gjennom flere språk. NAOB sier dette: «via gammelfrisisk pēl, variantform til pāl; jf. norrønt páll, fra latin palus ‘nedrammet pel’ «. Og jeg som trudde dette var et gjennomført nordisk/norrønt ord (ikke lånord) – med tanke på klangen/lydene i ordet!

Bokmålsordboka nevner ikke betydningen «sjøstøvler/ gummistøvler» i det hele tatt. PÆL der er «bare» nevnt som «stokk som er drevet ned i jorda». Nynorskordboka har ikke skrivemåten PÆL, bare PEL. Og utelukkende i betydningen «gammalt holmål som er likt 1/4 pott og 0,2413 l».

Ordet i dag blir MATAUK.

Ikke noe spesielt rart eller nostalgisk ord. Sjøl om Petter Schjerven har ordet med i si «Nostalgisk ordbok» fra 2010 der han skriver (sitat): «I dag kombineres dette med søndagsturer, jakt eller torskesafari i Lofoten (i stigende prisrekkefølge).»

Men ordet har da ikke gått av bruk? Jeg synes jo jeg stadig hører ordet MATAUK bli brukt rundt omkring – eller kanskje ordet er blitt moderne igjen – i disse grønne tider?

Nostalgien kan Petter Schjerven kanskje ha rett i finnes i ordet, da tenker jeg i retning de av oss som husker gamle kjøkkenhager og dyrehold i eldre tider – som var vanlig MATAUK til husholdningen.

Og de tider der det var helt vanlig at (nesten) alle gikk i skauen for å sanke bær. I barndommen min var det en svært dårlig sommer dersom vi ikke hadde fått pella inn godt med bær fra skauen.

Helst noen titalls kilo av både bringebær og blåbær – og gjerne litt tyttebær. Og som den ivrige bærpelleren jeg var den gangen, så hadde jeg en bærfavoritt i skauen: Bjørnebær. Vrien å plukke, jeg hang lett fast i tornekrattet som busken jo var. Men i bøtta SKULLE bjørnebæra.

Nyper prøvde vi et år, men gjentok ikke det – som jeg kan huske. Klødde noe aldeles voldsomt, som gutt hadde jeg ikke noe interesse av å gjenta det, i hvert fall. Da heller torner.

I ordbøkene er MATAUK et oppslagsord, med den betydningen jeg legger i ordet.

(MATAUK var februar-ordet mitt på Facebook 6.februar 2020.)

Ordet i dag er MASAKJØRREL.

De tre siste åra har jeg lagt ut et ord om dagen i februar – som jeg så drodler litt rundt. Siste dagen i februar 2019 lot jeg Elin, min bedre halvdel, få det siste ordet (og det er kanskje ikke vanlig …).

Og det ordet var MASAKJØRREL.

Bare for å ha sagt det, min bedre halvdel var ikke og er ikke noe MASAKJØRREL, men det var for å ære henne og hennes dialektbakgrunn at dette ordet måtte få avslutte februar-orda mine i 2019. Det er nemlig slike ord jeg legger min elsk på – det passer bra, da, å gi henne ordet.

MASAKJØRREL betyr rett og slett masekopp, eller kanskje litt verrre enn det. Elin sammenlikner MASAKJØRREL med ordet MASEKOPP. KJØRREL er større enn en kopp, og hun oppfatter MASAKJØRREL som verre enn å være en MASEKOPP.

KJØRREL er enebakking, og er fra Elin sitt frodige ordtilfang. Jeg skriver ordet med to r-er i og med lyden er kort.

Når jeg søker på MASAKJØRREL, får jeg ikke treff. Google spør om jeg vil søke etter «masa kjørel», men det blir jo ikke det samme. Da får jeg noen treff på kjørel, bla. flere lister over dialektord fra spredt rundt i landet; Senja, Surnadal og Sykkylven. I tillegg er ordet å finne i ei av bøkene til Olav Duun, «I stormen». Han kom jo fra Namdalen, så et gjett er at ordet er/var i bruk der, òg.

Ordboka NAOB (Det norske akademis ordbok) skriver ordet med en r – kjørel. Et kjørel, flere kjøreler/kjørler. Ordet kommer av norrønt kerald – som en vel finner i formen kjerald som også er i bruk i dag. I følge NAOB betyr ordet (tre)kar til å oppbevare noe i.

Bokmåls- og nynorskordboka skriver begge KJØREL, og dette blir sagt:

Bokmålsordboka sier nøyaktig det samme som NAOB.

Nynorskordboka skiller seg ut; den gir ordet flere betydninger: 1: Kjer – som betyr et kar. 2: Bytte – i betydningen «ope kjerald som er vidare oppe enn nede» med tverrhank, brukt til å bere eller ha noko i. Eksempler: Mjølkebytte, skurebytte, vassbytte, ei bytte av plast. 3: Kanne – «Behaldar med tut, hank og lok til å skjenkje av eller helle frå; kjel, mugge. 4: Fat. 5: Dunk. 6: Potte – lite rundt kar av brend leire, som nattpotte, blomsterpotte. 7: Krustøy – steintøy, koppestell.

Har jeg forstått dette riktig, så er det nynorskordboka sier interessant i forhold til Elin sin bruk av ordet KJØRREL. For henne betyr KJØRREL alt som er av kar – gryter, boller osv. -, om materialet er av plast, tre eller metall. Og dette ligger jo nærmere den nynorske forståelsen av ordet enn den som NAOB og bokmålsordboka legger opp til – der er jo ordet snevra inn til bare å betyr kar av tre.

Og i hennes ordtilfang er ordet KJØRREL, ikke KJØREL.

Språket vårt er rikt.

 I dag: Om diftonger.

Diftonger er en viktig del av språket mitt. Jeg bruker det ikke gjennomført, sier f.eks. ikke ein eller meine, men ellers i mange andre ord. Som «eige/eigen/eigne» («mitt eige hus»), «blei» (dvs. jeg sier som regel «vart» – bli, blir, vart -, men skriver «blei»), «sein/seinere», osv.

I tenåra hadde jeg en miks av ulike dialekter i talespråket mitt. Grunnlaget var Larviks-dialekta, men mye også fra trøndersk og nordlandsk. En setning kunne bli rein larviking, og så kunne neste setning bli veldig noe helt annet – og da var det med full bruk av diftonger i alle muligheter som fantes, som en foreldrearv (mor fra Nordland og far fra Namsos).

Så jeg rota med skriftspråket. Det endte med tunge, lange setninger og konservativt språk; fordi når den muntlige variasjonen var uinteressant i læreplanen på skolen, blei det skriftlige språket mitt krøkkete og tungvint. Jeg lærte jo ikke å bruke den gode språkkunnskapen jeg allerede hadde, og hadde i mange år det jeg kaller «skolespråk» som var svært fjern fra talemålet mitt.

På ungdomsskolen oppdaga jeg helt tilfeldig ved å titte i ordbøkene vi brukte, at det var svært mye av det jeg hadde i det muntlige språket mitt, slik som a-endinger, bruk av diftonger, at flere ord var tillatt skriftlig enn det vi lærte om på skolen, at jeg begynte å få mer orden på det skriftlige uttrykket mitt. Jeg begynte å jobbe bevisst å skaffe meg et skriftspråk som lå mye nærmere talemålet mitt.

Jeg spurte norsklæreren min i 8.klasse hvorfor vi ikke hadde lært a-endinger i verb fortid bl.a., og fikk til svar fra en lærer som bare så uinteressert på meg og sa «slikt lærer vi ikke bort.» Det provoserte meg så til de grader og jeg tok skeia i mi eiga hand og begynte på en språkrøkt.

Etter flere år med språkrøkt – særlig i åra på videregående -, endte jeg opp med min form. Og der har diftonger fått en god og stor plass – i de orda der jeg synes de hører hjemme.

Riktignok klarer jeg ikke å bestemme meg for om løs eller laus skal være formen jeg bruker, for jeg bruker begge like naturlig. Så da blir det «lealaus», men «løs i fisken». Og det kan jo funke i uformelle skriv, men ikke så bra i formelle vendinger.

Vanlige norske diftonger:
– Ei
– Au
– Øy
– Ai
– Oi

Og i «hui og hast» en sjelden en: – Ui.
Og i «Europa» har vi en lånt en: – Eu. Som blir uttalt som «au».

Mens dialekter kan ha flere diftonger.

PS: En ting jeg ikke har tatt med meg fra dialekta i Larvik, slik jeg husker den, er diftongen AU som blir til ÆVV. Som SÆVV (sau), ÆVV (au), FÆVVÆR’N/FÆVVLÆR (fuglen/fugler, den siste med tjukk l), osv…

Dagens ord var februar-ordet mitt 17.februar i år:
IKKE TIL FORKLEINELSE FOR.

Dette er et uttrykk jeg ikke har hørt noen bruke på evigheter.

Det betyr «uten å nedvurdere…». FORKLEINELSE vil si å nedvurdere. Ordet «FORKLEINELSE» bruker ikke jeg utenom i det faste uttrykket nevnt over.

I følge NAOB.no kommer FORKLEINELSE av «forkleine» (det ordet har jeg aldri hørt før). Som igjen kommer fra tysk verkleinern «gjøre mindre».

I bokmålsordboka sier de «UTEN FORKLEINELSE FOR». Den måten å si det på – med «UTEN» og ikke «IKKE TIL» -, var ukjent for meg. Jeg bruker det bare i sammensetningen IKKE TIL FORKLEINELSE FOR. Kunne jo være artig å høre om dere er kjent med uttrykket, og evt. hvordan dere bruker det?

Av naturlige grunner er ikke ordet/uttrykket å finne i nynorskordboka.

Dette var februar-ordet mitt på Facebook 23.februar 2020.

KRETI OG PLETI.

Sist «hist og pist», så uttrykket i dag blir jo en naturlig oppfølging – etter et tips fra Tormod da jeg hadde innlegget om hist og pist på Facebook..

KRETI og PLETI var en utfordring å skrive kort og enkelt om. For uttrykket har vært et bibelsk uttrykk, og blir også kreditert Martin Luther.

Så da blir ikke dette kort.

Uttrykket betyr «hvem som helst, alle slags mennesker». Uttrykket har ofte en nedsettende klang. Hvis en person er i selskap og sier «Her er jo kreti og pleti», så er vedkommende misfornøyd med hvem de må blande seg med i selskapslivet.

1:
I Det gamle testamentet blei uttrykket KRETI OG PLETI brukt i bibeloversettelser brukt i Norge før 1900.

I oversettelser etter 1900 har uttrykket blitt erstatta med ordet «livvakt» (2.Sam. 8.18, 15.18 og 20.23). Her handler det om utenlandske leiesoldater som gjorde tjeneste som livvakt for kong David i det gamle Israel.

KRETI OG PLETI skal da vise til to folkeslag som leiesoldatene var henta fra.

I den siste norske bibeloversettelsen fra 2011 er navna på folkeslaga kommi tilbake; i stedet for «livvakt» står det nå «kreterne og pleterne» (Benaja….var fører for kreterne og pleterne).

I engelsk bibeltekst står det: «Benaiah… was over the Kerethites and Pelethites».

Kilder:
https://www.sprakradet.no/…/sporsmal-og-svar/kreti-og-pleti/

https://no.wikipedia.org/wiki/Kreti_og_pleti

2:
I ordboka NAOB står KRETI OG PLETI forklart slik: «Etter 2.Sam 8,18, i Luthers oversettelse, brukt om Davids livvakter, grunnbetydning trolig ‘kretere og filistere’; jf. tysk Krethi und Plethi».

KRETI skal da bety «kretere» og PLETI «filistere».

Bokmålsordboka og nynorskordboka er enige i at dette er den sannsynlige forklaringa.

3:
Martin Luther – som skapte mange uttrykk som vi fremdeles bruker i dagligtalen også på norsk.

Jeg fant dette kåseriet på nett:
https://kirken.no/…/luther-og-talekunst—kaseri-av-finn-ov…

Den er artig å lese.

Sitat fra kåseriet:
«To ting vet vi imidlertid med sikkerhet.

Det ene er at Luther var en ordets mester. Han lagde mange nyord. For eksempel: Aftenland, anstøtssten, billedstormer, ilddåp, from, lokkefugl, nestekjærlighet, pøbel, rettesnor, samvittighetsnag, sikkerhet, skamplett, syndebukk.

Og med sin sans for effektive retoriske grep formet han mange forsterkende ordpar, så som:
for evig og alltid, KRETI OG PLETI, marg og bein, melk og
honning, rett og slett, råd og dåd, tegn i tiden.

Også en rekke uttrykk som vi i dag tar for gitt, går tilbake til Luthers prekener, bordtaler og ikke minst hans bibeloversettelse: av skade blir man klok, å bite i det sure eplet, å bite tennene sammen, de første skal bli de siste, et lys går opp for en, hovmod står for fall, kaste perler for svin, mennesket lever ikke av brød alene, å pukke på sin rett, å være over alle
hauger.»

Følg gjerne denne lenka også og les:
http://www.pilegrim.no/news.php?id=1451741141

Dette var februar-ordet mitt 21.februar 2020.

HIST OG PIST.

Ikke noe rart og merkelig med dette uttrykket, men jeg har i alle år rota med å si det riktig; jeg skulle bruke det her en gang – men syntes det jeg sa hørtes rart ut. Trur jeg sa «HINT OG PIST».

Og jeg skjønte ikke hva som var feil, så jeg måtte google uttrykket. Naturligvis; HIST OG PIST var det.

Hist brukt aleine har litt ulike betydninger, som for eksempel denne som ordbøkene kaller forelda betydning «langt der borte»: «Skal vi møtes hist ved floden?»

I NAOB.no står det: HIST er en sammentrukket form av «hisset», et ord sammensatt av norrønt «hize», «hizi» (som betyr ‘der’) pluss «at». «At» tilsvarer norrønt «at» med betydningene «til, på, ved, henimot»; jf. åt.

PIST er rett og slett bare et rimord til HIST.

Som uttrykk betyr HIST OG PIST her og der; på flere forskjellige steder, spredt omkring. En variant nevnt i ordbøkene er HISTEN OG PISTEN. Den varianten kjenner ikke jeg til.