En dag sa min bedre halvdel at det er et ord hun ikke har hørt på aldri så lenge: LEALAUS. Og det er jo sant! Jeg har heller ikke hørt noen bruke ordet på årevis!
Dvs. – vi to bruker jo ordet med jamne mellomrom her i huset.
LEA LEALAUS: «LEA LEALAUS bor på Vitensenteret. Hun er litt annerledes enn oss andre, for hun er et skjelett. I møte med Lea lærer elevene om skjelettets funksjoner, oppbygning og navn på skjelettdeler.»
Vitensenteret er Nordnorsk vitensenter Tromsø.
NAOB.no sier om ordet LEALAUS:
Første leddet i ordet kommer av norrønt liðr (ledd). Andre leddet er laus – fra norrønt lauss. LEALAUS kan være det å være laus/løs i sammenføyninger eller ledd. Men NAOB sier også at LEALAUS kan ha en overført betydning; karakterløs. Den var ukjent for meg.
En annen betydning NAOB nevner, er «rask, lett og smidig, sprek». Den kjente jeg heller ikke til.
Bokmåls- og nynorskordboka er ikke fullt så rause med antall betydninger av ordet. Der blir det sagt: LEALAUS betyr … 1: Løs i ledd og sammenføyninger 2: Smidig, med bøyelige ledd.
Nynorsken her er jo til å smelte av – der kommer det to så fine ord: Som synonymer til LEALAUS nevnes «lasen» og «ledug».
LASEN er fra norrønt lasinn, som igjen er i slekt med det engelske lazy. LASEN betyr som LEALAUS; laus i festa, LEALAUS, skrøpeleg. Eller også som i eksemplet «Ei lasen bok» = utslitt, tafsete, fillete. LASEN kan også bety trøytt, sliten, matt, skral.
LEDUG er mjuk i ledd, henglsete.
På nettstedet https://www.xn--forskerfr-t8a.no/forsok/vis.html?tid=2171550 er det gitt eksempler på flere aktiviteter om skjelettet på forskerfrø.no. Blant annet en aktivitet der barn kan lage sin eigen SKJELETTSPRELLEMANN og samtidig lære litt om de ulike beina i kroppen. Arket kan skrives ut, kopieres og klippes til, og du får da en skjelettsprellemann. Hvordan du skal gjøre det, står på nettsida. Da får du jo en riktig LEALAUS kar.
Jeg fikk for noen dager sia en utfordring om å si noe om ordet APOSTROF. Jeg måtte bruke litt tid, for her var det mye å sette seg inn i. I tillegg pleier jeg vanligvis å legge til en personlig mening om «Ordet for i dag», men måtte tenke litt gjennom hva det kunne være ndg. dette ordet.
Og så kommer jeg på at – jo, det har jeg! Meninger om APOSTROFen!
På norsk bruker vi APOSTROF-tegnet annerledes enn i for eksempel engelsk. Der bruker de APOSTROF ved genitiv, som i «Sarah’s», «Norway’s», osv. Mens i norsk vil det bli «Sarahs», «Norges». Likevel er en fri til å bruke APOSTROF om en driver for eksempel en butikk der eieren ønsker å skrive navnet som for eksempel «Jørgen’s Hattemakeri» – fordi dèt blir ansett som egennavn. Men skriftbildet i et slikt navn er ikke norsk.
Og slike «unorske» skriftbilder (navn på norske firmaer og butikker) ergrer meg litt når jeg ser dem. Det rører ved språkfølelsen min. At APOSTROF blir brukt en del slik, er påvirkning fra engelsk.
Som forfatteren Sverre Henmo skriver i boka «Gutten til venstre»: «hva er det verste du vet? Lakrisbåter mellom guttetær, bruk av apostrof ved genitiv … eller noe annet?»
APOSTROFen er god å ha når en skriver dialekt. «Hva sa’rru?», «Hva skjer ‘a?», «Sa’n det?», «Går’e an, det ‘a?», «Det gjø’kke no’.»
1) APOSTROF blir altså ikke brukt ved genitiv på norsk. Unntak er
a: når ord slutter på s, z og x. For eksempel Anders’ bøker; Grethe Waitz’ treningsprogram; Johannes’ åpenbaring; Alex’ hus; SAS’ ruteopplegg; byen Bordeaux’ byvåpen.
b: når en har forkortelser som ender på liten bokstav og som ikke bruker punktum i forkortelsen, som Sp’s politikk; Ap’s leder; en pc’s prosessor; Larsen og Co’s ansatte.
c: etter enkeltbokstaver, og ord som blir brukt som substantiv. Eksempler: bokstavene æ, ø og å’s plass i alfabetet; ordet sitte’s partisippform.
d: internettadresser skal ha APOSTROF. For eksempel www.sprakradet.no‘s sider.
2) APOSTROF skal ikke bli brukt
a: til å binde sammen forkortelser. Altså ikke CD’er,, PC’er – men CD-er, PC-er.
b: når en skriver årstall som er forkorta til de to siste sifra. Ikke ’90,’77. Men 90, 77. (Kommentar: Jeg har alltid skrevet -90, -77, – men det er visst ikke formelt riktig, det, da)
3) APOSTROF er valgfritt å bruke i genitiv i forbokstavord når hele sammenhengen er skrevet med store bokstaver. For eksempel NRKs PROGRAMOVERSIKT eller NRK’s PROGRAMOVERSIKT.
4) APOSTROF blir brukt i franske navn og i ulike fremmedord. Som Jeanne d’Arc; Côte d’Or; chargé d’affaires.
5) APOSTROF blir brukt der bokstaver mangler. Eksempler: Kupper’n; fatter’n, gla’nyhet; hu’ Kari; ‘n Per; det er lov å være bli’; sommer’n er ei deili’ ti’.
Mao. på samme måte som vi bruker APOSTROFEN i dialektskriving – der mange bokstaver forsvinner.
6) APOSTROF blir IKKE brukt ved genitiv – med de unntaka som er nevnt over. En skriver
a) Siris hus; president Bushs reise; EUs direktiv; FNs generalsekretær; CNNs sendinger.
b) TV 2s program; Olav Vs regjering – eller Olav 5.s regjering.
7) APOSTROF er ikke det samme som aksent. APOSTROFEN står mellom eller etter bokstaver, mens aksenten står plassert OVER bokstaver.
Så til hva ordet APOSTROF betyr.
Ordet kommer fra gresk APOSTROFOS – som ordbøkene sier betyr «bortvendende». APO betyr bort, strofos er en avledning av strefein som betyr vende.
I Norsk etymologisk ordbok nevnes ikke ordet APOSTROF, men APOSTROFE. I den boka blir APOSTROFE definert likt som APOSTROF. Det er IKKE de andre ordbøkene enige i.
APOSTROFE og APOSTROF er begge substantiv, men APOSTROFE blir i de andre bøkene definert slik:
«I retorikk: høytidelig tiltale til en tenkt person, person som ikke er til stede eller til et personifisert begrep».
Eksempel: [en] tiltale, der poeten vender seg bort fra leseren, kalles apostrofe, og var et mye brukt virkemiddel i romantikken. Ett eksempel er hvordan Henrik Wergeland påkaller våren i et av sine dikt: «O Foraar! Foraar! Red mig!» (Aftenposten 14.09.2014)
APOSTROFE og APOSTROF har begge samme opprinnelsen fra gresk, men har altså to ulike betydninger.
Jeg måtte tegne en litt nysgjerrig, men samtidig også en litt trist APOSTROF. APOSTROFEN er jo en nysgjerrig liten sak, og vil gjerne blande seg inn i saker den ikke har noe med. Men en kan jo bli lei seg når en stadig får høre «Hold deg unna! Gå din vei – dette har du ikke noe med!»
Dagens ord – eller rettere sagt uttrykk – er til ære for søstra mi (ei av de fem søstrene jeg har) som sendte meg dette uttrykket:
GØNNE PÅ.
Flere kjenner nok uttrykket, men hvorfor sier vi «gønne» når «gun» er skytevåpen? Har vi bare adoptert ordet og laga en eigen norsk vri på betydningen?
På ei nettside som heter Heinzelnisse blir det sagt (Heinzelnisse er ei nettside hvor du kan oversette fra norsk (bokmål) til tysk og omvendt):
Ordet er slang lånt fra engelsk. Noen ganger skrevet «gønne».
Det kommer fra verbet «to gun», som jo i sin første betydning betyr å skyte, fyre, saluttere, men som også har flere utvidede betydninger på engelsk:
1. «to gun for» = å være ute etter noe/noen, å ville noen til livs: Peter is gunning for you = Peter er ute etter deg, Peter har en høne å plukke med deg. 2. «to gun on» = øke farten, gi full gass, få fart på, trå klampen i bånn, akselerere.
Det er betydning 2 som er «oversatt» med «å gunne på» i en lengre periode, eller trå klampen i bånn, eller gi jernet el.l.
I ordboka NAOB.no sier de enkelt og greit: «Gunne på» er et muntlig uttrykk som betyr «gi alt, kjøre på».
I bokmåls- og nyrnorskordboka finner jeg ikke uttrykket.
Skal jeg sjøl bruke ordet, velger jeg skrivemåten «gønne»… Men som Heinzelnisse mener: Hvorfor ikke da si «gi jernet» el.l.
Wikipedia sier forresten dette om nettsida Heinzelnisse: «Heinzelnisse er en nettside hvor du kan oversette fra- og til norsk (bokmål) og tysk. Siden har også et program som kan hjelpe deg å forbedre gloser, man får tilfeldige gloser som skal oversettes fra norsk til tysk eller omvendt. Heinzelnisse er en blanding av heinzelmännchen og husnisse, begge bygger på samme karakter; De hjelper til hvis man er snill mot dem, er man ikke det kan de bli slemme. På siden er det også et forum hvor spørsmål kan stilles.»
Og til storesøster som sendte meg dette uttrykket: Takk skal du ha! Jeg lærte noe nytt om språk.
I fjor sommer ville jeg investere i nye klær til bryllupet til den eldste datra mi; dress, skjorter, pluss sko. Denne gangen ville jeg ha klær og sko jeg LIKTE, ikke slikt som bare GIKK AN. Men det var et slit å finne det jeg så etter. To måneder brukte jeg på å leite. Butikkene hadde ikke min smak inne. Men jeg tenkte – det er bare å GØNNE PÅ – GI JERNET! Det må jo være mulig å finne noe! Bildet her er fra en prøverunde – jeg kjøpte ikke noe av dette – sjøl om skjorta var fin, den. Fant heldigvis både klær og sko til slutt. Foto: Mitt kamera. Fotograf: Selger i butikken. Motiv er undertegnede.
Dette ordet trudde jeg var greit og enkelt å si noe om. Det viste seg ikke å være tilfelle.
At ordet betyr søppelhaug, søppelDYNGE, er greit. Det er slik jeg kjenner ordet. I gamle dager – i min ungdom – så kjørte vi søpla på DYNGA – altså de åpne søppelplassene som fantes i kommunene den gangen.
I dag er vel de fleste slike åpne søppelplasser fjerna eller lagt jord over.
At ordet hadde flere betydninger, visste jeg ikke, men også greit nok: I NAOB.no står disse betydningene:
– Dynge ned – velte ned, falle i tett og tung mengde.
– Mislykkes – å gå på dynga.
– Haug. En stor mengde av noe – en bråte av. Her et sitat som høres sørgelig ut: «du sier du elsker meg … men du gir meg bare mat. Hauger av mat. Dynger av mat (Knut Faldbakken: Alt hva hjertet begjærer LBK 1999)»
Og NAOB, bokmålsordboka og nynorskordboka er alle enige om opprinnelsen av ordet – her sitat fra NAOB: – kommer «av norrønt dyngja, grunnbetydning ‘jordkjeller med møkkdynge over’ «.
Så til det at jeg trudde ordet var enkelt å si noe kort og greit om, men som ikke var tilfelle. Nå til det punktet som voldte meg vansker: Bokmåls- og nynorskordboka føyer nemlig til dette: «Dynge m1, f1 (norrønt dyngja ‘kvinnestue)'». Og begge legger til – «eigenleg ‘jordkjellar med møkdyngje over'».
Det gamle ordet DYNGJA betydde altså jordkjeller med møkkdynge over, men kunne også bety KVINNESTUE!
Der stoppa det litt for meg. Hvordan kunne det henge sammen? Jeg syntes dette hørtes ille ut – satt kvinnene i et rom prega av lukt fra møkka? Google hjalp meg ikke – det eneste jeg fant var denne setningen i en masteroppgave som er lagt ut på nett file:///C:/Users/Bruker/Downloads/Sigrun-Borgen-Wik-Masteroppgave%20(3).pdf (info: Om du ikke får opp sida, så se om det ligger et dokument nederst på skjermen som du kan trykke på og åpne …)
«Åsgjerds manipulasjon eller forføring av Torkjell er det beste eksemplet på kjærlighet som makt i sagaen. Hun blir presentert i en scene i sagaen hvor hun og Aud sitter sammen i KVINNESTUA (DYNGJA) og syr skjorter.» – min «utheving» med store bokstaver.
Ville jeg klare å finne noen som kunne forklare meg dette: «DYNGJA = både kvinnestue og møkkakjeller«?
Jeg sendte spørmålet til Språkrådet. De var rette instans å spørre, jeg fikk dette svaret:
«Hei
Nedenfor er et utklipp fra Våre arveord av Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindeman.
Det er ikke så mye vi kan legge til eller trekke fra.»
Så kanskje kvinnene satt i DET GODE OG VARME ROMMET! Kanskje et grophus med torv og møkk på taket som holdt rommet lunt og varmt. Ikke møkka UNDER som i en møkkakjeller, men OVER som tak og varmegiver.
Google Translate oversetter det til :Bruden satt i sengen sin for dagen. – Veit ikke hvor godt google treffer i oversettelsen, men her dukka det opp ei seng, i hvert fall …
Andunge fra 2017. Høsten 2017 hadde vi en fin gjeng av slike vakre fugler (17 andunger) – og de er solide produsenter av møkk til DYNGA vår (les naturkomposten) som vi dyrker gresskar i. Foto: Undertegnede.
Et ord fra nabolandet som jeg har vært nysgjerrig på lenge, blir ordet i dag:
NORRBAGGE.
Det er et svensk ord for nordmenn.
For noen få år sia hørte jeg dette ordet bli omtalt på et svensk språkprogram (trur jeg det var). Der blei det sagt at NORRBAGGE var et ord fra tida før Båhuslen blei svensk, og at ordet betegna de som budde nord for Båhus festning, en norsk grensefestning mot Sverige fram til 1658. Det året måtte Norge avstå Båhuslen til Sverige etter en krig.
Altså NORR-BAGGE, nord for Bagge.
Da blei jeg veldig nysgjerrig og ville finne ut mer om ordet.
Opprinnelig var navnet på norrønt BÁGAhús etter BÁGAholmen – som nå heter Festningsholmen. Gjennom mange år endra så navnet seg til Båhus.
Festningen lå på en holme midt i Gøtaelv. Navnet på festningen ga navn til lenet – Båhus.
Norge hadde faktisk hovedstaden sin i Båhuslen en kort periode på 1100-tallet, Konghelle. Den byen lå helt nede ved grensa mot der Gøteborg ligger i dag – på øya Hisingen som er den fjerde største øya i dagens Sverige.
3/4 av den øya var norsk fram til 1658.
Det fantes en norsk festning på Hisingen, Ragnhildsholmen. Den blei oppgitt da det viste seg at en festning på BÁGAholmen hadde større strategisk plassering.
Ved avståelsen av Båhus til Sverige, beholdt Norge en liten del av lenet, Enningdalen som i dag er en del av Halden kommune – den «rare» flekken på kartet som bukter seg et godt stykke nedover i Sverige. Enningdalen blei værende norsk pga. tømmerfløting fra dalen ned elva Enningdalselva til Halden.
Men altså; NORRBAGGE: Det var den forklaringen jeg hørte i språkprogrammet; betegnelse på nordmenn fordi de kom fra et område NORD for BAGGE – i et svært viktig grenseland der tre land møttes, Danmark, Sverige og Norge.
Så googler jeg NORRBAGGE og finner ingen støtte for den forklaringen på noe nettsted. Svenske ordbøker jeg søker i, forklarer NORRBAGGE på en helt annen måte.
Dvs. de har usikre forklaringer, mer antakelser.
1: På Wikipedia sies det at NORRBAGGE er en nedsettende betegnelse på nordmenn. Det var jeg jo klar over – uten at jeg ville følt meg støtt om jeg hadde hørt noen svenske bruke ordet. Et slikt ord kan jo bli brukt med litt ironi – med kjærlighet og varme mellom to søskenfolk.
Tenker jeg da.
Jeg må sitere Wikipedia – det er jeg som har utheva ord med store bokstaver: «NORRBAGGE eller bara BAGGE är ett gammalt svenskt skällsord för norska män. Varianten BAGGE finns belagt så tidigt som 1525, och sammansättningen NORRBAGGE har förekommit åtminstone sen 1604. Oklara källor gör gällande att Birger jarl redan påsken 1257 instruerat sina män att inte kalla de norska gästerna för BAGGAR, men detta kan vara en skröna, då källan hänvisar till en norsk konungasaga.
Ordet har sina rötter i ordet BAGGE, vilket i det här fallet syftar det maskulina fårets genitalier. Varför svenskarna började använda benämningen på norrmän är oklart, men en teori är att det är en humoristisk försvenskning av Bagler, motståndare till kung Sverre Sigurdsson. En annan teori är att det är en förvanskning av en latinsk benämning på norrman, norvagus, ibland skrivet NORBAGUS.»
… det maskulina fårets genitalier. Så sånn var det.
2: I SO – Svensk Ordbok – finner jeg dette:
norrbagge [når`-] substantiv ~n norrbaggar norr|bagg·en ●norrman nedsätt. sedan 1604 till norr och trol. till bagge i bet. ’tjock, klumpig figur’
«Tjock, klumpig figur». Javel …
I NAOB.no ser jeg at BAGGE også finnes på norsk, og der også i betydningen «tjukk, klumpete skapning», i tillegg står betydningen nistepakke – altså «nistebagge».
Og i følge samme ordbok har BAGGE sammenheng med norrønt baggi – som vi igjen har fått tilbake fra engelsk i formen «bag». Etter at engelsk lånte ordet fra norrønt. Slik kan ord vandre rundt.
—————————
Så da veit jeg jo egentlig ikke helt sikkert opprinnelsen til NORRBAGGE. Men jeg lærte mye historie og geografi på veien.
På den måten blir kunnskap om ord ekstra morsomt.
PS: Ved avståelsen av Båhuslen til Sverige, var det en del av fredstraktaten at norsk språk og delvis norsk lov skulle beholdes og respekteres i relativt stor grad. Men pga. flere stridigheter om Båhuslen det neste århundret og flere forsøk fra norsk hold på å gjenerobre Båhuslen, blei norsk språk i lenet sett på som en trussel og Båhuslen blei utsatt for en radikal forsvensking.
PS 2: Planta søterot blir i Sverige kalt for BAGGSÖTA. Den blei funni i Sverige for første gang på 70-tallet, og navnet antyder da at den har blitt innført til Sverige fra Norge – der den vokser flere steder.
«Her har du noe å spekulere på», skreiv en av mine fire brødre til meg og sendte meg dette ordet.
Ganske så utSPEKULERT!
Det ligger nemlig ei felle i dette ordet. Det har en «egentlig» betydning som er helt motsatt av hva som er blitt vanlig å legge i ordet i dag. Et synonym til ordet er «skeivfordele» – men i hvilken retning? Så: Betyr FORFORDELE – å gi noen for lite? – eller å gi noen for mye?
Språkrådet kaller dette ordet for et «pendelord». Dvs. et ord som har opprinnelig én betydning, men som i en språklig utvikling vandrer som en pendel til motsatt betydning.
Det er vanlig å gi FORFORDELE betydningen «å bli favorisert – ofte på bekostning av andre». Altså at noen har fått for mye.
Den betydningen språkrådet vil vi skal gi ordet, er «å gi noen for lite, gjøre urett mot noen». Altså å gi noen for lite – på en eller annen måte.
NAOB.no sier om ordet at en uheldig, muntlig variant av ordet er: «Gi (noen) for mye». De er enige med språkrådet i betydningen.
Jeg kjenner meg nok mest bekvem med å bruke ordet i den «uheldige varianten» = å gi for mye… Men ville vel i en norskprøve fått en rød strek.
Så hvis jeg kommer til å si: «Hun er forfordelt i arveskiftet» – så ville jeg vel ment at hun har fått MER enn hun skulle hatt. DE ANDRE er blitt urettferdig behandla.
Mens det egentlig betyr – hun har fått for lite, MINDRE enn hun skulle hatt. Altså at HUN er urettferdig behandla.
Og det er jo en vesentlig forskjell!
Eller med setningen «Makthaverne forfordeler sine eigne» – da mener en jo å kritisere makthaverne for å favorisere sine eigne.
Mens korrekt tolkning ville blitt «Makthaverne favoriserer ANDRE på bekostning av sine eigne». Igjen motsatt!
«Hva! Får ikke jeg no`? Driver du med forfordeling!!? Det skal vi ikke ha no`a`!» Foto: Undertegnede. Fotomodell: Høne på bruket.
Forstavelsen «for-» har ofte betydningen «altfor, til fordel for» i norsk. Når en så kopler «for-» til «fordele» = FORFORDELE, så får en jo dobbelt opp. Alt drar i positiv retning – en får mer.
Mens i dette tilfellet skal «for-» opprinnelig ha betydd noe sånt som «bort fra». Og da gir det jo mening i at FORFORDELE skal bety «bort fra en fordel». Da får vi en klar negativ betydning – en får mindre.
Ikke lett, dette – se også på ordet for i går, «påfallende». Det kan jo se ut som dette ordet er i ferd med å havne i samme «felle» som forfordele – der betydningen blir gitt motsatt innhold enn det ordet egentlig har.
I februar i år leste jeg en artikkel med denne overskrifta: «Prinsessen likner påfallende sin mamma».
Den tittelen blei helt gæli for meg. Jeg skjønte ikke hvorfor det skulle være uventa eller merkelig at den vesle jenta likna på mor si!
Så jeg måtte lese hva artikkelen egentlig handla om.
Og så var det jo ikke det journalisten mente: Vedkommende ville si at prinsessen likna svært mye/var prikk lik mor si!
I en annen artikkel jeg leste 26.februar 2020 – i nettutgaven til Dagbladet -, skriver journalisten: «Mor og sønn er dessuten signert til samme modellbyrå, det London-baserte agenturet Tess Management. Det er derfor PÅFALLENDE å tenke at vi får se mer av den unge modellen i framtida.» (- min utheving).
Egentlig skriver journalisten at det er uvanlig og merkelig, ja faktisk vekker forundring at sønnen velger å gjøre noe så usedvanlig som å følge i mors fotspor – mens journalisten mener det helt motsatte – at vi «MÅ REGNE MED»/det er derfor «HELT NATURLIG Å TENKE SEG TIL AT» å se mer til den unge modellen (forresten litt uheldig at journalisten skriver «mer av…» – det gir andre assosiasjoner).
Ordet PÅFALLENDE betyr med andre ord; uvanlig, merkelig, vekker forundring eller oppmerksomhet ved å være usedvanlig (… et eller annet) …
Både NAOB og bokmålsordboka gir ordet samme klare betydning. I nynorskordboka er ordet ikke tilstede – og da finnes vel ikke ordet på nynorsk.
Og under her drodler jeg litt, her har jeg ingen kilder som vil hjelpe meg:
Nemlig: Kanskje kan ordet PÅFALLENDE havne i samme kategori som «forfordele» – to ord satt sammen som begge gir inntrykk av å være positive, og som da sikrer/dobler den positive betydningen. Noe som av og til kan bli helt feil.
Her i PÅFALLE (-nde) så er «falle» kanskje ikke uten videre et positivt ord; en ramler og faller og slår seg halvt forderva.
Men i betydningen å falle i tanker, det faller meg inn – + på som forsterker «falle», så høres ordet kanskje ut som et synonym til «naturligvis», «sjølsagt», «innlysende», «ja slik må det være».
Og så er det likevel ikke slik. Ordet er en luring – og kan gi PÅFALLENDE rare setninger om en bruker det feil.
Ja, dette var dagens drodling … fra en som i hverdagen stadig lager nye rare ord ved en feil; det jeg mener å si kan komme ramlende ut radbrekt og underlig … Litt PÅFALLENDE at jeg skal mene noe om dette ordet, da kanskje
De siste par åra synes jeg det har vært PÅFALLENDE lite insekter å se. Få bier og veps. Og humla, da, som strever med å klare seg – den trenger hjelp. Her et par bilder fra 2015 da jeg skulle flytte noen små grantrær på tomta bor til en granhekk jeg har. På ei av greinene til dette vesle grantreet hang et vepsebol. Foto: Undertegnede.
Ordet UDREGELIG finner jeg ikke i noen norske ordbøker, heller ikke i danske ordbøker. Men jeg får flere treff på bruken av ordet på norske nettsteder – så folk bruker jo ordet. Jeg ser en som skriver om at han bruker ordet og har fått høre at dette ordet «finnes ikke!». Vel, sier han, ordet er ikke å finne i ordbøkene – men jo, ordet finnes, lell!
Ordet er i vokabularet mitt.
Slik jeg forstår og bruker ordet: Betyr noe sånt som «kan ikke fordra», «liker (veldig) ikke», «ufyselig» – enten om en person eller type arbeid. Bruker en det om en person, så oppfatter en den andre som svært usympatisk og det er ubehagelig å være i lag med vedkommende.
I mine ører er det litt «penere» å bruke et slikt ord som «UDREGELIG» enn å bruke andre stygge ord om mennesker. Men uten at innholdet og omtalen blir svekka. Og jeg sparer ordet ved omtale av mennesker til de HELT sjeldne tilfella …
Det vel hende hvis jeg blir ordentlig fornærma av noen, at jeg kan si «Nå synes jeg du er skikkelig UDREGELIG!».
Stort sett kjenner jeg bare ordet brukt ved omtale av personer. I UDREGELIGE situasjoner – når UDREGELIG arbeid skal bli utført -, bruker jeg synonymet UFYSELIG. Men jeg ser jo ved nettsøk at UDREGELIG blir brukt av flere når noe/en situasjon blir oppfatta som ufyselig. Så kanskje jeg skal utvide bruken av ordet, er jo et godt ord å ha for handa når noe oppleves som skikkelig UDREGELIG …
Betyr å ha gjort en genial oppdagelse, å ha forstått noe viktig. Opprinnelig fra gresk «Jeg har funnet det!».
Arkimedes i gamle Hellas (200-tallet f.Kr.) får æren for å ha «skapt» ordet. En konge hadde gitt Arkimedes i oppgave å sjekke gullinnholdet i en kongekrone som var blitt laga til ham. Kongen hadde mistanke om at krona kanskje ikke var gull tvers i gjennom, men var iblanda bl.a. sølv.
Arkimedes funderte og funderte, og en dag han gikk i badekaret og så hvordan vannet i badekaret steig i det han satte seg, gikk det et lys opp for ham.
En gjenstand vil fortrenge like mye volum væske som gjenstanden sjøl har av volum. En gjenstand i gull som er blanda ut med sølv, vil ha større volum enn en rein gullgjenstand (gull har større tetthet enn sølv).
Dermed vil ei rein gullkrone fortrenge like mye vann som en tilsvarende vekt av reint gull. Og hvis det ikke skjedde, ville gullet være utblanda og kongen ha blitt snytt. Slik fant Arkimedes en metode for å avgjøre hvor reint gullet i en gjenstand er.
Da skal Arkimedes ha blitt så begeistra og så vill etter å dele oppdagelsen med andre at han hoppa naken ut av badekaret og løp ut i gatene og ropte «EUREKA! EUREKA!»
Flere steder har også fått navnet EUREKA, og innen vitenskap, litteratur og film har EUREKA blitt flittig brukt. I Finland er HEUREKA et vitenskapssenter i Vanda, den fjerde største byen i Finland..
NAOB.no og bokmåls- og nynorskordboka skriver ordet slik: HEUREKA. Og ordbøkene gir ikke treff på EUREKA. Slik antydes vel at korrekt og formell skrivemåte er HEUREKA.
Men jeg har aldri før sett ordet bli skrevet slik – med H. Så jeg fortsetter med å si og skrive ordet uten H.
Og NAOB skriver ordet EUREKAOPPLEVELSE uten H.
(EUREKA er et forsinka februar-ord fra 9.mars i år).
Da jeg var helt ung, i 20-åra, var jeg ganske så slank. Litt vel slank. Og skjeggveksten var så som så – barten var grei, men skjegget var bare fjon. Prøvde meg med skjegg da jeg var 25, men ga opp etter noen uker, så for dumt ut 🙂 Masse dun, ikkeno’ skjegg.
Skjeggveksten kom seg da jeg nærma meg 30.
Jeg lærte meg et nytt ord i den perioden; «han er ikke fullfjøra», sa svigermor Ester – og sikta til det som er nevnt over. Ikke vondt ment, bare en beskrivelse.
Egentlig et godt ord. Liker ordet. Elin og jeg bruker det med et glimt i øyet og litt humor.
Jeg finner ikke ordet i noen ordbok, men ved søk på nett finner jeg det nevnt noen få steder, og da om ungfugl som begynner å vokse til og få voksendrakta. Likevel har jeg nå lyst til å tilegne svigermor Ester dette ordet – og si at hun var en kreativ ordbruker. Så da gleder det meg å få introdusere ordet her! Det er ved kreativ ordbruk at flere gode nye norske ord har kommet til. Og ved kreativ ordbruk så vil flere «gamle» norske ord overleve.
(Februar-ord 10.februar 2018)
Skjeggveksten kom seg med åra. Må vel kunne kalle meg fullfjøra, da. Foto: Undertegnede som både motiv og fotograf.
Ordglad 
