HÆLE med tjukk L.

Betyr å orke, eller litt det å holde ut.

F.eks. som jeg ville sagt det:
«Jæ hæl’ække gjørra no’ mer a’ detta/ Nå hæle’ jæ’kke mer.»

Eller hvis jeg er uggen og surven: «Jæ hæl’ække gå ut i da’.»

Men så viser ordbøkene til at HÆLE har flere betydninger – som jeg ikke har kjent til.

Bokmålsordboka viser til to skrivemåter av ordet: HERDE og HÆLE. Det gir jo gi mening i og med mange dialekter – særlig på Østlandet – gjør kombinasjonen «-rd-» om til lyden av en «tjukk l». HERDE/HÆLE betyr begge to:

1: Få seg til, tåle
Jeg herder ikke å bade i så kaldt vann

2: Herde på, drive på, henge i. Denne betydningen kjente jeg ikke til. Det var nytt for meg.

I tillegg betyr HÆLE «å sette hæl på». Det var jeg heller ikke klar over.

Nynorskordboka inneholder også ordet HÆLE, – og nok uten tjukk l. Men betydningen jeg kjenner til, finner jeg ikke der. I tillegg til «å setje hæl på = hæle skor», sier den ordboka at ordet også betyr «å gå fort». Eks. «hæle forbi / han hæler innpå meg». Betydningen «holde ut, tåle, få seg til», eksisterer ikke i nynorskordboka.

Til min overraskelse oppdager jeg at HÆLE betyr enda mer: I Store norske leksikon finner jeg at ordet også har en maritim bruk. «Skjøte, knope eller stikke sammen». Se lenka: https://snl.no/.search?query=h%C3%A6le

Gode ord HÆLER jeg mange flere av.

PS: HÆLE var februar-ordet mitt 7.februar 2018 på Facebook.

HU’GÆÆRN var februarordet 4.februar 2018. Et ganske vanlig ord i muntlig tale, men er blant favorittorda mine.

Jeg trudde jo egentlig ikke at ordet var å finne i noen ordbøker, men sannelig: I NAOB.no står HUGÆREN – med den stavemåten. Og med den betydningen som jeg støtter fullt ut: Tummelumsk, ør, svimmel, forstyrra i hodet. – med eksemplet «Fly omkring som ei hugæren høne».

HAns E. Kinck, H. Meltzer, Jonas Lie og Gunnar Heiberg har alle brukt ordet i forfatterskapa sine med ulike skriftbilder:

Kinck: HUGALNE. Meltzer: HUEGÆLEN. Lie og Heiberg: HUEGERN.

Og så jeg da: HU’GÆÆRN. Jeg må bare få sagt at jeg liker min best 🙂

Og jammen meg så kom den aller største overraskelsen – bokmålsordboka fører også HUEGÆREN/HUGÆREN som godkjente ord! HATTEN AV!

GÆREN som enkeltord står også oppført som godkjent ord i bokmålsordboka! Jeg trur ikke jeg ville fått godkjent den skrivemåten i mi tid i grunnskolen.

Mens GÆLI ikke er å finne i bokmålsordboka, men NAOB godkjenner ordet.

Nynorskordboka nøyer seg med GALEN – og HU’GÆÆRN kommer i utgaven HOVUDGALEN der. Og i den ordboka bruker de et annet morsomt ord for å forklare HOVUDGALEN; «Fortulla» … Så – bare for å ha det klart; jeg liker de morsomme orda! Fortulla har herved havna i den (god-)samlinga.

SKAUMANN.

Dette var februar-ordet mitt 5.februar 2018.

Jeg vokste opp med skaumenn i skauen. De var en del av sommeren – og kunne følge med oss ut av skauen uten at vi visste det og bli med oss inn i huset. Små og uanselige var de, nærmest usynlige – men de var skumle!

Med jamne mellomrom måtte vi sjekke oss for om vi hadde skaumenn på kroppen.

Jeg var 30 år før jeg hørte ordet flått, og da skjønte jeg ikke hva flått var – annet enn at det hørtes ut som noe nytt og ekkelt i norsk natur. Det tok litt tid før jeg forsto at flått og skaumann var det samme.

Og jeg som fram til da trudde skaumann var det alminnelige ordet …

Dette vesle dyret har mange ulike navn i Norge; Skaubjønn, skogbjørn, tege, hantikk, blodmidd, kinnflått, påte, sugar ++. Og så SKAUMANN, da. Det vanligste er flått – eller skogflått som er artsnavnet.

NAOB har ikke ordet SKAUMANN i ordlista si, men sier om ordet flått: Er muligens beslekta med ordet «flå» som skal bety «vid og flat».

Bokmålsordboka føyer til at «flå» også betyr løsmunna – som i ordet «flåkjefta». Nynorskordboka legger til at «flått» også betyr «avflådd skinn» – som i ordet hovudflått (avflådd skinn av hodet til dyr). Huguflått skal være Østlands-varianten av dette ordet (telemark).

På denne nettsida: https://ordoguttrykk.wordpress.com/dagens-ordog-trufast-arbeids/ står et eksempel på bruken av ordet hovudflått om mennesker: «For eit eksempel gir vi ordet til vår ordrike venn Torgeir Bjørnaraa, i ei dramatisk skildring av kamp mellom mann og bjørn: «Men bjørnen beit han fyrst i den eine handi og flengde han etterpaa i hovudet med tennerne, so halve hovudflaatten vart dregen ned over panna» (Dyresogor I, s. 53-54).»

Og slik kan en prate seg helt bort om ordet SKAUMANN.

Jeg slår ikke et slag for dyret, men jeg slår et slag for ordet SKAUMANN!

Tøværsperiode i desember. Jeg er vant med å tenke at kakelinna inntreffer i tida 5.-12.desember – sånn omtrent. Og varer noen få dager. Det har passa der jeg kommer fra – Larvik – og her i Enebakk, i hvert fall. Men dette varierer nok en del – på nettet ser jeg noen plasserer kakelinne nærmere jul.

På wikipedia skriver de (utdrag):
– Kakelinna er gjennom folketradisjonen nært knyttet opp mot Tomasmesse den 21. desember.
– I tidligere tider ble det hevdet at kakelinna skyldtes all bakingen – at alle ovnene forårsaket mildværet. I dag er denne folketroen forlatt, men begrepet brukes ennå.

For meg er dette virkelig et topp 28/29-ord (februar har 28/29 dager) – og som jeg håper er mer i bruk enn jeg opplever det er. Det er ganske så mye kultur i ordet.

«Nå kommer kakelinna», sier jeg når mildværet opptrer i desember – og så hender det jeg må forklare hva dette ordet betyr, for det er ukjent for flere. Men det er helt sikkert flere som bruker det enn jeg trur – og ingen ting er bedre…

Ordet er å finne i både NAOB og bokmåls- og nyrnorskordboka. NAOB nevner også lefsebløyte som synonym, og i nynorskordboka står lefsetø/-tøy/-tøyr. Kjempeartige ord! Disse alternative orda har jeg aldri hørt før!

Linne er et ord for mildvær/tøvær.

Kakelinna er i desember – en driver kakebakst til jul samtidig som det vanligvis kommer et mildvær.

Ordet i dag: DUSSEMANG.

Jeg måtte tenke litt på stavemåten for dette ordet. Trudde kanskje det skulle bli skrevet som dus(s)ement.

Både i bokmålsordboka fra 1986 og i den nettbaserte ordboka, står ordet = dusement.

I nynorskutgaven står ordet skrevet = dusemang.

Når jeg googler ordet, finner jeg det skrevet slik som uttalen er; med to «s»-er = dussemang. Da velger jeg den – litt ukorrekt, men…

Franske lånord er mye brukt i norske dialekter. Jeg har arva det fra trønderfamilien min. Bl.a. står ordet oppført på et nettsted som et Overhalla-ord – et sted som har sterk plass i slektshistoria mi. Ser på nettet at det åsså er brukt i Oslo og flere steder, men jeg har aldri hørt andre enn trøndere bruke det.

Betyr litt nedfor, litt ute av seg, litt lei seg.

For noen år sia brukte jeg dette ordet overfor et menneske som var omtrent på min alder. Hun så rart på meg, og utbrøyt: «Det ordet brukte grandtanta mi, åsså». Hun visste ikke om andre som brukte ordet lenger.

Et lite øyeblikk kjente jeg meg som et fossil, men så begynte jeg å skrattle. Og blei vel enda mer kry av å bære ordet videre.

Ordet betyr litt irriterende, går en litt på nervene.

ENERVERENDE er et ord jeg absolutt har i vokabularet mitt. Jeg bruker det vel helst for å gjøre en irriterende opplevelse litt mindre, innholdet blir litt svakere enn om jeg hadde sagt «Dette var irriterende».

Jeg liker lyden av ordet – det er litt av barndommen i det. Trur jeg har det fra trøndergreina i  familien.

Et leikent og godt ord å ha i vokabularet. Er et gammelt fremmedord, men det får jeg leve med.

NAOB definerer ordet noe sterkere enn jeg bruker det: «Som går en på nervene; STERKT irriterende». I bokmålsordboka står betydningen «trettende, slitsom». Nynorskordboka har ikke  ordet.

Jeg begynner med å gi heder til et ord fra vokabularet til min kjære, et Enebakk-ord: BOSOA.

Jeg har ikke adoptert ordet, altså  sjøl begynt å bruke det – men fint er det nå, lell.

På NAOB (Det Norske Akademis ordbok) blir ordet forklart slik: Dialektalt ord som betyr leie av halm, kvist eller bar; et enkelt sengeleie; et dyreleie.

For min kjære betyr det seng som du og jeg sover i, rett og slett. 

BOSO finner du ikke i bokmåls-eller nynorskordboka.